Teater Ibsen

Teater Ibsen ble i sin tid opprettet som et teater for Telemark spesielt,og het da ganske riktig Telemark teater,og ble plassert i Skien med Ibsens barndomshjem og annen gammel kultur,men også kjent som en typisk arbeiderby med Union som den sentrale hjørnebedriften.
Ingen hadde vel egentlig bedt om dette teatret,men det var sytti og åttiårene,og Riksteatertanken begynte å skrante,man ønsket at hver landsdel skulle ha sitt teater, teaterarbeiderne jublet mest, de skulle være allmannastyrt og lage kunst etter eget hjerte, gå inn i nærmiljøets egen kultur.

Kukk. det vi trenger nå er kukk. Det var Rut Tellefsens åpningsreplikk i presentasjonsforestillingen Lysistrata, som var publikums første møte med teatret.Uten at vi vet noe mer om det var akkurat det de trengte.
Senere har det ganske utrettelig fra teatrets side vært undersøkt og vært arbeidet med andre publikumsbehov.Skuespillere med røtter fra fylket selv, Nils Sletta, Finn Kvalem osv medvirket i forestillinger om telemarkskultur. Man har lagd forestillinger om både Qusling og Åge Samuelsen,rimelig etterrettelig tilknyttet Skien,og man har gjennom allmannastyrte vedtak og deretter med teatersjefer som Terje Hartvigsen, Jan Bull og Kalle Solgård f.eks spilt forestillinger for skoler,og barnehager og eldresentre. .Til og med innimellom forsøkt seg på Virginia Woolf og Gorki.
Skuespillerstaben, såvel som en trofast teknisk stab, har alltid vært liten,bare supplert med noen nødvendige medarbeidere utenfra.Det har vært arbeidet under tildels kummerlige forhold,og da tenker jeg ikke på alle trekkfulle lokaler rundt om i fylket, men også selve produksjonsstedet som har vært hospitantvirksomhet i Ibsenhuset,ikke akkurat ideelt for små forestillinger og heller ikke særlig komfortabelt,presset inn mellom korpskonserter og dansegallaer, deretter så over til Festiviteten,som har fungert som det meste fra fyllekafe til bedehus,men altså fremdeles står der og er det stedet kommunen pliktskyldig har stuet bort den gode viljen til å lage teater for innbyggerne med omland, omtrent ubrukelig med sine trapper og krinkelkroker,små kott,og trange ganger
Og publikum?Opp og ned som alle andre steder når man spiller eller ikke spiller interessante ting.
Vel, en trofast kulturelite kommer nesten uansett, selv i det siste hvor teatret byttet navn og ble teater Ibsen og fikk det fo r seg å spille bare Ibsen!I det siste til og med avantgarde Ibsen, riktignok da med meget magert resultat også publikumsmessig.

Teatret,jeg snakker altså om de siste entusiastene på begge sider av rampen ,og riktignok en og annen oppriktig politiker,ønsker å etablere seg i et tidsriktigere lokale,ikke nødvendigvis noe nybygg som alle andre regioner har fått,men på et synlig sted hvor de kan øke produksjon og mangfold under inspirerende forhold.
Vestfold som gjerne vil smykke seg med å ha et nærteater har kommet med tilbud om tomt og hus,men teaterarbeiderne vil gjerne forbli i midten ,i den byen de er glad i ,porten til Telemark; Skien.

Det foreligger nå også departementale planer,i alle fall er et lite notat anført i statsbudsjettet i år, så kanskje kan det bli fortgang siden fabrikkbygningen som er ønsket, allerede står der.

Hvorfor jeg skriver dette?
Jeg beundrer en del av dem som har holdt ut gjennom disse forholdene med sin dedikerte kjærlighet til teatret i Skien,og som nok må innse at det må nok bli noen år til med misjonsvirksomhet i forhold til å lære publikum å gå i teater,men som også har mulighet for å vise teater av en klasse som vedgår publikum.

En slik forestilling mener jeg ,i all beskjedenhet, at Sylvia og Jan og Morten(inspisient) gjorde nå med pubforestillingen Happy Hour,som ble strålende mottatt av publikum, med veldig hyggelige
tilbakemeldinger og fulle hus.
Med gode anmeldelser, men desverre helt uten entusiasme, fra en kritikerstand som burde ha skjønt at akkurat som Odd Grenland trenger patrioter,trenger teatret det og.
Teateranmelderen fremfor noen må være den store formidleren mellom teateret og publikum.
Og ikke dyrke sin egen misfornøyde provinsnavle.
Man burde forlange å se noe av den entusiasme fra dem, ellers føles det som å smile til noen som ikke smiler tilbake

Eller så hadde Rut kanskje rett: Kukk. Det de trenger er kukk

Teatrets vesen

Tilbake i Skien med hyggelig invitasjon fra to kolleger på samme alder som meg. Sylvia og Jan har spurt meg i flere år nå om vi ikke skal gjøre noe sammen,og de har uttrykt ønske om å gjøre Jim Cartwrights TWO.
Og det har jeg hatt lyst til.Det har bare ikke passet for oss alle tre tidsmessig før nå. Men nå er vi der,Jeg er tilbake i Skien (for andre gang dette året,og som en deilig kontrast til Sound of Noise..jeg mener Music ) hvor vi har bearbeidet denne enakteren som tidligere er spilt på Trøndelag teater med Helle Ottesen og Sigurd Werring, og som nok er 80talls. Det florerte med denslags stykker på den tiden, hvor to skuespillere spilte alle roller,og skiftet parykker og briller i revytempo, imponerende nok.

Men selv om man ikke velger den formen så er dette fremdeles et morsomt stykke, i alle fall en skarp iaktatgelse,og som sådan verdt å spille. Og når vi utfordrer sele formen og pålegger oss å spille det helt fritt for ytre forandringer, ligger det en ekstra skuespillerutfordring i det. Og det krever sin teatermann.(og kvinne).
Men disse to får det til, det er jeg ganske trygg på, selv om det også for to så erfarne ikke bare er å riste det ut av ermet.

Med minitiøs timing skal de gjennomgå små metamorfoser og gå fra den ene rollen til den andre,og tilskueren skal øyeblikkelig forstå det.
Stykket som handler om en pub og ekteparet som driver det,og alle mennesken som kommer og går i løpet av en kveld,er egentlig en ganske begredelig rapport om hvor vanskelig samliv er.(derav tittelen),billedliggjort gjennom tre par, noen enslige, og ikke minst paret selv, men sett gjennom forståelse og kjærlighet fra forfatteren og ikke minst satt i en form som dette, godt hjulpet av et kreativ fantasi og kresent skuespilleriarbeid,får dette til å fremstå som en komedie.

Og jeg tar meg i å tenke ; dette er teater på grunnplan.
Vi forteller en historie, dvs mange historier,og markerer bare de nødvendigste tingene for å formidle poengene i historien.
Vi forestiller oss for å framstille . Teatrets vesen. Skrelt vekk fra all staffasje.

Men for å ikke være så konsekvente legger vi premieren til Pub Lundetangen, Skiens populære vannhull,slik at helt uten staffasje skal det ikke være, men deretter blir det forestillinger på teatret og kanskje turne,hvor åstedet bare har nødvendige indikasjoner av en bar og hvor det meste (utenom tekten) bare er imaginært.

Premiere 22.oktober med ny tittel HAPPY HOUR

SOUND OF MUSIC II

Så har vi gjort det.
Dt var mange som hevdet at vi ikke skulle klare det. Edderkoppens scene er ikke synonymt med fjell og vidder ,som denne musikalen krever.
Maria Arredondo er et ubeskrevet blad som synger fint, men kan hun spille?
Og jeg ; meg selv, som har lovet meg selv at jeg ikke skal gjøre samme stykke to ganger?

Håvard Bratvolds tilbud var likevel fristende, både fordi han er min venn og gjerne ville produsere noe i Norge igjen. Jeg så at det ikke fantes andre scener enn Eddderkoppen, siden Chateu neuf ikke lenger skulle være teaterscene, og Mama Mia skulle til Folketeatret, og derfor startet arbeidet rett og slett praktisk; finne en nær versjon av musikalen med fjell og vidder og frihet inne i en selv.
Håvard og jeg ble enige om å lage en musical-kantante.

John kristian Alsaker (som jeg aldri før har arbeidet med ) var enig, og vår flotte innhyrte musikalske leder var mer villig enn enig at skulle han få sine ti musikere, måtte de plasseres opp etter veggene, borsett fra de mest eksklusive kunne få egne kurver for å bli kjørt opp til sine sidesceneplasser etter ouerturen,og vi fant fort ut at barna igjen er det store hjertet i denne musikalen, så musikalske prøver startet allerede i april, og bl intensivert fra 14.juli. Vi hadde satt oss som mål blant annet å bli kjent med hver enkelts personlighet.Til det musikalsk sangelige hentet vi in vår mann fra Stockholm Torbjørn Neiman, et petimeter av en korsanglærer.
Bortsett fra ham var hele teamet norsk og nytt og ikke samjobbet fra før,

To inspisienter hvorav en cuer,Ola lysdesigner og Eiriklyd,Roy Bjerke (trollmannen, trylleren, artisten ) som teknisk leder ,oppfinnsom, vennlig,og aldri trett(og som tilog med kom med Dobbermannnen sin da vi trengte en hund i flukten/finalen) og Roys tre teknsiske stagehands. En påkleder, en i sminken,og noen flere ble det vel ikke plass til bak og på Edderkoppens scene.
Takk alle for en fantstisk slitsom tid, men med et felles mål om at dette skal vi få til.
En spesiell takk til barna, for deres innsats,og ikke minst for at jeg er blitt kjent med dere.Håper dere får en morsom tid,og at dette kan være et godt minne for resten av livet.

Og så premieren med tyve minutters applaus, Snøværet i sluttscene kom først dagen etter,men ellers var det meste på plass,og vi fikk en rettferdig uttelling for dette store arbeidet,som ble møtt med smellkyssss og ros og blomsterhav og glede fra alle kanter på veien ut gjennom den menneskefylte,pakkede lobbyen.

Og Maria, gratulerer. Du ble en strålende Maria. Selv Vg sier det. Selv om du vet hva jeg mener om aviser.

Anmeldere

DEN ELDGAMLE DEBATTEN EN GANG TIL.
Om anmelderne.
Om anmeldelse av kunstverk generelt, om teateranmeldelse spesielt,siden dette vedkommer meg.

HVEM SKRIVER EN ANMELDER FOR?
Antagelig for leseren,(les: vår potensielle publikummer),skjønt noen ganger kan ikke anmelderne dy seg med å gi et og annet direkte råd til regissøren også.
Det føles alt for ofte meningløst å se hva de klarer å formidle videre til både regissøren og leseren, veldig ofte fordi de forteller om hva de helst ville ha sett, enn det de virkelig ser, føler jeg.

SLIK FUNGERER ANMELDELSENE NÅ

Jeg kjenner til kolleger som sier at de aldri leser anmeldelser,i alle fall ikke før de er ferdig med spilleperioden; de orker rett og slett ikke den negative energien det kan gi, eller de er rett og slett ikke nysgjerrige på hva avisene skriver,ofte basert på sine dårlige erfaringer med anmelderne.

Jeg har vel ikke helt trodd dem,vel vitende om at anmeldelsene for det enkelte arbeidet, blir lest både av publikum, og at det desverre er utslagsgivende for ens videre karriere.Selv teaterfolk tar avisanmelderenes meninger som fasit, ja til og med kolleger som er med i den aktuelle produksjon gjør det!Og publikum stakkar, har ikke annet å forholde seg til ,og velger kanskje bort opplevelser som de ville hatt glede av.
Slik har avisene fremdeles stor makt i hva som blir stående som et vellykket, eller mindre vellykket arbeid.

HVA ANMELDELSENE KUNNE HA VÆRT

Når jeg nå med hånden på hjertet sier at jeg ikke i åndeløs spenning lenger venter på at avisen skal dumpe ned på dørmatten min dagen derpå,kommer det av erfaring på flere plan;
at jeg er blitt sikrere på meg selv i den forstand at jeg tør stå for de valgene jeg har gjort, og jeg er heller solidarisk med det arbeidet jeg har gjennomført med mine kolleger,enn den tvil anmelderen eventuelt skulle gi meg.

Jeg kan forstå,og mener det ville vært av kulturhistorisk betydning,hvis pressen ville satset på
fagmessig bakgrunn i synet på et kunstverk(les her teaterforestillingen), det ville vært å ta både oss fagfolk og publikum alvorlig, selv om det heller aldri kan bli noe annet enn holdning og synsing.

ANMELDELSE SOM MARKERING AV EGET BEHOV

Slik det er nå, sender pressen mer eller mindre interesserte og kompetente journalister til å rapportere fra f.eks den og den teaterforestillingen.
Det er vel og bra for oss å få oppmerksomheten for at vi finnes og for publikum å bli orientert,
men det blir meningsløst når disse journalistene hever seg opp til å bli elitesynsere,og forsøker å gjøre egenkarriere gjennom å ordlegge seg i ondskapsfulle og utspekulerte termer gjerne, slik mye av pøbelholdningene i den ikke- kultiverte pressen er for tiden. Det de egentlig røper, er uvitenhet og inkompetanse både ovenfor oss og kunstarten, og derfor også ovenfor sine lesere og vårt felles publikum.

Enkelte anmeldere virker som om de har en egen regissør i magen. Forbausende ofte leser jeg altså mer om hva de ville ha sett,enn hva de ser. Det er ganske fornærmende egentlig at de ikke forstår at vi allerede har vært igjennom en del valgmuligheter før vi har kommet fram til det resultatet vi viser dem.
En annen regissør hadde sikkert gjort det annerledes, det hadde kanskje en annen anmelder gjort og,men hva de ser er altså det foreliggende resultatet de skal rapportere hjem om.Ikke noe annet

Som sagt ,hvis de da ikke kan gi meg noe annet enn synsing, så har jeg bestemt meg for ikke å lese dem (i alle fall ikke med iver) lenger. Hva tanta mi synes ,kan for så vidt da være like interessant
.
ØNSKE OM ET KULTIVERT SAMARBEID

Det eneste som da skal tilføyes til disse betrakninger er en appell til anmelderne om å utvise vanlig respekt for andre menneskers metier når det kommer til det offentlige rom,og er bevisste på at vi arbeider i en kultursammenheng, hver for oss og sammen .

Terningkast 6

Vel fordøyd påskeferie etter avfyrt premiere i Osebergkulturhus(som egentlig er mest hotell) i Tønsberg,og to påfølgende forestillinger, har altså Kjærlighetens komedie nå etter påske kommet tilbake til Skien hvor det i skrivende stund spilles.
Og hvis terningkast skal være det som setter standard ble vi belønnet med en sekser fra lokalavisene og meget bra omtale ellers,også fra Oslopressen,og skuespillerne melder om veldig varm tilbakemeding fra publikum også. Morsomt så klart ,siden dette stoffet som sagt ikke er noen opplagt publikumsvinner.
Men Henrik Ibsen kan smile i det himmelske skjegget fordi han trakk det lengste strået,og ser ut til å ha et tak på publikum uansett, og mine medarbeidere og jeg kan vel si oss glade for tiden,og skryte av at vi er noen av de ytterst få skuespillere i dette landet som har arbeidet med dette sjeldent spilte stykke av Henrik.
Synd vi ikke har fått noen henvendelse fra ibsenfesivalen,ikke minst av den grunn,men tror ikke de har meldt sin ankomst engang.

personlig blir det et lite opphold for meg nå. Jeg administrerer noen forberedene prøver for min neste produksjon Sound of Music, med alt hva det også innebærer av møter etc.
En produksjon med planlagt premiere i Bergen i februar er utsatt et helt år, hvilket betyr at jeg må rokkere på endel annet også, og snarlig komme opp med hva jeg gjør neste sesong. Blant annet er det ikke utenkelig at jeg skal forsøke meg igjen som skuespiller.

6dager til premiere

på vei til Tønsberg og nesten premiereklare med et stykke av ibsen som uansett om vi har fått det til eller ikke ,sikkert blir verdt å se, siden jeg ikke tror det får så mange framførelser etter dette. Det er ganske dated,og det finnes viktigere ting å spille,men vi har hatt en morsom tid i å finne fram i dette stoffet,skuespillerne og jeg, og vi er selvfølgelig spent foran møtet med publikum nå denne uka. Vi har prøvet stykke inn i teaterhuset i Skien og flytter nå inn i widescreen på oseberg hotell og kulturhus ,hvilket i seg selv også er en ekstra utfordring.
sceenografien er et tre, og rollene er blitt mer fugler enn Ibsen kanskje hadde ment, selv om han la føringen da han kalte figurene frøken skjære og Svanhild og falk osv.(idag leste jeg forøvrig at han kalte sin hustru Suzanna for ørnen)Og jammen har de fugletrekk i dette nesten naivistiske stykket om hvordan mennesket strever med å takle kjørlighetens vesen.i og for seg viktig nok i vår forflatende tid å tørre spille et stykke med store ord og poesi ,hvor ekteskapet står opp mot mennesker som tørr og vil leve enlig, hvor regjering og kirke o stat velger å favorisere enkelte samlivsformer fram for andre,hvor selv ordet kjærlighet har en noe for odiøs klang til at vi tør ta det i munnen. Det er dette kaklet dette stykket beskriver. Og ved å påstå at det hele handler om en fugleverden og en fugletermologi,så kan ingen påstå at vi ikke snakker sant og aktuelt.
premiere lørdag

Kjærlighetens Komedie

For vel et år siden fikk jeg en forespørsel fra teater Ibsens daværende teatersjef om jeg kunne tenke meg å sette opp Henrik Ibsens eneste komedie som musikkspill,sammen maed teaterets huskomponist Guttorm Guttormsen.Komedien som er et av Ibsens ungdomsstykker er sjelden spilt (nationaltheatret gjorde det i 70 åra og før det igjen en gang i femtiåra,og Radioteateret gjorde en versjon av det for noe år siden) Det er i første omgang ikke det mest tilgjengelige språkmessig i alle fall,og det er selvfølgelig hemmet av at dette også er skrevet som et av hans lesestykker, det ble til og med utgittsom følgjetong i ukemagasinet Illustrert dengangen i forrige hundreår. At stykket raljerer med det urnorske og er innlegg i debatten omkring unionsoppløsning, fremdeles med dansk språktilknytning, gjør det ikke akkurat mer iøyenfallende som en oppsetting av i dag.

Går man derimot til kjernen av stykker oppdager man en søt liten luftig inntrige som utspiller seg en vårnatt i en hage,og i underteksten og noen ganger i direkte dialog også, så klores, sparkes og ironiseres det over borgelig moralitet, fornuft og kristendom og tradisjon-
Det handler om den evige kjærligheten her oppstablet med evigvarende forlovelse, giftergale unge,fornuftsekteskap og hensovnet lidenskap,kontra stykkets unge opprørere, Svanhild og Falk.
Stykket med sin no happy ending gjorde voldsomt oppstandelse med sitt moderne moralsyn den gangen, og selv om det neppe slår til i dag, er det visstnok noe som aldri forandrer seg i alle dager, virker det som. Og som derfor gjør at jeg har sagt ja,og nå er i gang med å sette det opp i skien med teatrets faste ensemble, støttet opp av Olve Løseth i den store hovedrollen, Skiens etablerte musikalartist jannicka Abrahamsen som Svanhild.og Knut Walle som presten Stråman.
Og premiere i Tønsberg 8.mars(!)

En kuriositet er at dette stykket på en måte kan leses som prolog til mye av det Ibsen senere utdypet til tragedier og skuespill, mange av temaene kommer han tilbake til i Brand, dukkehjem, heddda gabler og så videre. Men her altså i komedieform,og med musikk,som også var Ibsens ide.

Chicagotimes

Premieren på Chicago er overstått, og det gikk veldig bra.Tror både teatret og ensemblet føler seg godt fornøyd med resultatet,og pressen har vært storartet og publikum strømmer til.Selv under den internasjonale filmfestivalen med 50 000solgte billetter var det omtrent fullt i teatret hver kveld,og teatret regner med å slå sin egen billettrekord fra CABARET i fjor.

Ikke opplagt men fortjent synes jeg vi må si, det har vært jobbet så hardt og displinert og så trofast med stoffet fra alle de medvirkendes side,ikke minst danserne som her medvirker også i flere roller.Dansernes ambisjonsnivå har vært personlig høyt også,fordi denne musicalen ligger en musicaldansers hjerte nær.Jeg skrev i en tidligere blogg om audition,og selv om man både lener seg mot erfaring,og man forsøker å være veldig skjerpet når man skal sette sammen et ensemble, vet man aldri riktig hvordan det fungerer,før vi er igang med arbeidet. Jeg kan bare si at denne gangen har det vært fullstendig klaff,og ikke bare er det et homogent ensemble vi fant,men et ensemble hvor respekt for hverandre og vennskap oppsto fra første dag,og som vil bidra til at de fleste tror jeg vil se tilbake på denne tiden med glede.

La meg også takke teatret v teatersjefen Nils johnson fordi han har turt å satse så stort på musikkteater, og latt det kreative teamet bak Cabaret i fjor og Chicago i år, fått et så stort spillerom ,og at verkstedene har strukket seg og etterkommet de fleste av våre sptakulære ønsker.Vi føler at vii har hatt full tillit,og håper og tror vi har vist oss denne tilliten verdig.

Takk til alle for et hardt,men vellykket arbeid, gled dere med de forestillingene som skal komme, og god fornøyelse til publikum.

Jeg håper at teatrets nye sjef Inger Reppen ganske sikkert vil følge opp den musikkteatertradisjonen vi har lagt grunnlaget for, i videre arbeid, om ikke kanskje bare fra amerikansk musicaltradisjon, og også kanskje utvidet med lokale musikalske krefter.lykke til!