Teatrets vesen

Tilbake i Skien med hyggelig invitasjon fra to kolleger på samme alder som meg. Sylvia og Jan har spurt meg i flere år nå om vi ikke skal gjøre noe sammen,og de har uttrykt ønske om å gjøre Jim Cartwrights TWO.
Og det har jeg hatt lyst til.Det har bare ikke passet for oss alle tre tidsmessig før nå. Men nå er vi der,Jeg er tilbake i Skien (for andre gang dette året,og som en deilig kontrast til Sound of Noise..jeg mener Music ) hvor vi har bearbeidet denne enakteren som tidligere er spilt på Trøndelag teater med Helle Ottesen og Sigurd Werring, og som nok er 80talls. Det florerte med denslags stykker på den tiden, hvor to skuespillere spilte alle roller,og skiftet parykker og briller i revytempo, imponerende nok.

Men selv om man ikke velger den formen så er dette fremdeles et morsomt stykke, i alle fall en skarp iaktatgelse,og som sådan verdt å spille. Og når vi utfordrer sele formen og pålegger oss å spille det helt fritt for ytre forandringer, ligger det en ekstra skuespillerutfordring i det. Og det krever sin teatermann.(og kvinne).
Men disse to får det til, det er jeg ganske trygg på, selv om det også for to så erfarne ikke bare er å riste det ut av ermet.

Med minitiøs timing skal de gjennomgå små metamorfoser og gå fra den ene rollen til den andre,og tilskueren skal øyeblikkelig forstå det.
Stykket som handler om en pub og ekteparet som driver det,og alle mennesken som kommer og går i løpet av en kveld,er egentlig en ganske begredelig rapport om hvor vanskelig samliv er.(derav tittelen),billedliggjort gjennom tre par, noen enslige, og ikke minst paret selv, men sett gjennom forståelse og kjærlighet fra forfatteren og ikke minst satt i en form som dette, godt hjulpet av et kreativ fantasi og kresent skuespilleriarbeid,får dette til å fremstå som en komedie.

Og jeg tar meg i å tenke ; dette er teater på grunnplan.
Vi forteller en historie, dvs mange historier,og markerer bare de nødvendigste tingene for å formidle poengene i historien.
Vi forestiller oss for å framstille . Teatrets vesen. Skrelt vekk fra all staffasje.

Men for å ikke være så konsekvente legger vi premieren til Pub Lundetangen, Skiens populære vannhull,slik at helt uten staffasje skal det ikke være, men deretter blir det forestillinger på teatret og kanskje turne,hvor åstedet bare har nødvendige indikasjoner av en bar og hvor det meste (utenom tekten) bare er imaginært.

Premiere 22.oktober med ny tittel HAPPY HOUR