Tilbake i Skien med hyggelig invitasjon fra to kolleger på samme alder som meg. Sylvia og Jan har spurt meg i flere år nå om vi ikke skal gjøre noe sammen,og de har uttrykt ønske om å gjøre Jim Cartwrights TWO.
Og det har jeg hatt lyst til.Det har bare ikke passet for oss alle tre tidsmessig før nå. Men nå er vi der,Jeg er tilbake i Skien (for andre gang dette året,og som en deilig kontrast til Sound of Noise..jeg mener Music ) hvor vi har bearbeidet denne enakteren som tidligere er spilt på Trøndelag teater med Helle Ottesen og Sigurd Werring, og som nok er 80talls. Det florerte med denslags stykker på den tiden, hvor to skuespillere spilte alle roller,og skiftet parykker og briller i revytempo, imponerende nok.
Men selv om man ikke velger den formen så er dette fremdeles et morsomt stykke, i alle fall en skarp iaktatgelse,og som sådan verdt å spille. Og når vi utfordrer sele formen og pålegger oss å spille det helt fritt for ytre forandringer, ligger det en ekstra skuespillerutfordring i det. Og det krever sin teatermann.(og kvinne).
Men disse to får det til, det er jeg ganske trygg på, selv om det også for to så erfarne ikke bare er å riste det ut av ermet.
Med minitiøs timing skal de gjennomgå små metamorfoser og gå fra den ene rollen til den andre,og tilskueren skal øyeblikkelig forstå det.
Stykket som handler om en pub og ekteparet som driver det,og alle mennesken som kommer og går i løpet av en kveld,er egentlig en ganske begredelig rapport om hvor vanskelig samliv er.(derav tittelen),billedliggjort gjennom tre par, noen enslige, og ikke minst paret selv, men sett gjennom forståelse og kjærlighet fra forfatteren og ikke minst satt i en form som dette, godt hjulpet av et kreativ fantasi og kresent skuespilleriarbeid,får dette til å fremstå som en komedie.
Og jeg tar meg i å tenke ; dette er teater på grunnplan.
Vi forteller en historie, dvs mange historier,og markerer bare de nødvendigste tingene for å formidle poengene i historien.
Vi forestiller oss for å framstille . Teatrets vesen. Skrelt vekk fra all staffasje.
Men for å ikke være så konsekvente legger vi premieren til Pub Lundetangen, Skiens populære vannhull,slik at helt uten staffasje skal det ikke være, men deretter blir det forestillinger på teatret og kanskje turne,hvor åstedet bare har nødvendige indikasjoner av en bar og hvor det meste (utenom tekten) bare er imaginært.
Premiere 22.oktober med ny tittel HAPPY HOUR
Saturday, September 27, 2008
Sunday, September 14, 2008
SOUND OF MUSIC II
Så har vi gjort det.
Dt var mange som hevdet at vi ikke skulle klare det. Edderkoppens scene er ikke synonymt med fjell og vidder ,som denne musikalen krever.
Maria Arredondo er et ubeskrevet blad som synger fint, men kan hun spille?
Og jeg ; meg selv, som har lovet meg selv at jeg ikke skal gjøre samme stykke to ganger?
Håvard Bratvolds tilbud var likevel fristende, både fordi han er min venn og gjerne ville produsere noe i Norge igjen. Jeg så at det ikke fantes andre scener enn Eddderkoppen, siden Chateu neuf ikke lenger skulle være teaterscene, og Mama Mia skulle til Folketeatret, og derfor startet arbeidet rett og slett praktisk; finne en nær versjon av musikalen med fjell og vidder og frihet inne i en selv.
Håvard og jeg ble enige om å lage en musical-kantante.
John kristian Alsaker (som jeg aldri før har arbeidet med ) var enig, og vår flotte innhyrte musikalske leder var mer villig enn enig at skulle han få sine ti musikere, måtte de plasseres opp etter veggene, borsett fra de mest eksklusive kunne få egne kurver for å bli kjørt opp til sine sidesceneplasser etter ouerturen,og vi fant fort ut at barna igjen er det store hjertet i denne musikalen, så musikalske prøver startet allerede i april, og bl intensivert fra 14.juli. Vi hadde satt oss som mål blant annet å bli kjent med hver enkelts personlighet.Til det musikalsk sangelige hentet vi in vår mann fra Stockholm Torbjørn Neiman, et petimeter av en korsanglærer.
Bortsett fra ham var hele teamet norsk og nytt og ikke samjobbet fra før,
To inspisienter hvorav en cuer,Ola lysdesigner og Eiriklyd,Roy Bjerke (trollmannen, trylleren, artisten ) som teknisk leder ,oppfinnsom, vennlig,og aldri trett(og som tilog med kom med Dobbermannnen sin da vi trengte en hund i flukten/finalen) og Roys tre teknsiske stagehands. En påkleder, en i sminken,og noen flere ble det vel ikke plass til bak og på Edderkoppens scene.
Takk alle for en fantstisk slitsom tid, men med et felles mål om at dette skal vi få til.
En spesiell takk til barna, for deres innsats,og ikke minst for at jeg er blitt kjent med dere.Håper dere får en morsom tid,og at dette kan være et godt minne for resten av livet.
Og så premieren med tyve minutters applaus, Snøværet i sluttscene kom først dagen etter,men ellers var det meste på plass,og vi fikk en rettferdig uttelling for dette store arbeidet,som ble møtt med smellkyssss og ros og blomsterhav og glede fra alle kanter på veien ut gjennom den menneskefylte,pakkede lobbyen.
Og Maria, gratulerer. Du ble en strålende Maria. Selv Vg sier det. Selv om du vet hva jeg mener om aviser.
Dt var mange som hevdet at vi ikke skulle klare det. Edderkoppens scene er ikke synonymt med fjell og vidder ,som denne musikalen krever.
Maria Arredondo er et ubeskrevet blad som synger fint, men kan hun spille?
Og jeg ; meg selv, som har lovet meg selv at jeg ikke skal gjøre samme stykke to ganger?
Håvard Bratvolds tilbud var likevel fristende, både fordi han er min venn og gjerne ville produsere noe i Norge igjen. Jeg så at det ikke fantes andre scener enn Eddderkoppen, siden Chateu neuf ikke lenger skulle være teaterscene, og Mama Mia skulle til Folketeatret, og derfor startet arbeidet rett og slett praktisk; finne en nær versjon av musikalen med fjell og vidder og frihet inne i en selv.
Håvard og jeg ble enige om å lage en musical-kantante.
John kristian Alsaker (som jeg aldri før har arbeidet med ) var enig, og vår flotte innhyrte musikalske leder var mer villig enn enig at skulle han få sine ti musikere, måtte de plasseres opp etter veggene, borsett fra de mest eksklusive kunne få egne kurver for å bli kjørt opp til sine sidesceneplasser etter ouerturen,og vi fant fort ut at barna igjen er det store hjertet i denne musikalen, så musikalske prøver startet allerede i april, og bl intensivert fra 14.juli. Vi hadde satt oss som mål blant annet å bli kjent med hver enkelts personlighet.Til det musikalsk sangelige hentet vi in vår mann fra Stockholm Torbjørn Neiman, et petimeter av en korsanglærer.
Bortsett fra ham var hele teamet norsk og nytt og ikke samjobbet fra før,
To inspisienter hvorav en cuer,Ola lysdesigner og Eiriklyd,Roy Bjerke (trollmannen, trylleren, artisten ) som teknisk leder ,oppfinnsom, vennlig,og aldri trett(og som tilog med kom med Dobbermannnen sin da vi trengte en hund i flukten/finalen) og Roys tre teknsiske stagehands. En påkleder, en i sminken,og noen flere ble det vel ikke plass til bak og på Edderkoppens scene.
Takk alle for en fantstisk slitsom tid, men med et felles mål om at dette skal vi få til.
En spesiell takk til barna, for deres innsats,og ikke minst for at jeg er blitt kjent med dere.Håper dere får en morsom tid,og at dette kan være et godt minne for resten av livet.
Og så premieren med tyve minutters applaus, Snøværet i sluttscene kom først dagen etter,men ellers var det meste på plass,og vi fikk en rettferdig uttelling for dette store arbeidet,som ble møtt med smellkyssss og ros og blomsterhav og glede fra alle kanter på veien ut gjennom den menneskefylte,pakkede lobbyen.
Og Maria, gratulerer. Du ble en strålende Maria. Selv Vg sier det. Selv om du vet hva jeg mener om aviser.
Anmeldere
DEN ELDGAMLE DEBATTEN EN GANG TIL.
Om anmelderne.
Om anmeldelse av kunstverk generelt, om teateranmeldelse spesielt,siden dette vedkommer meg.
HVEM SKRIVER EN ANMELDER FOR?
Antagelig for leseren,(les: vår potensielle publikummer),skjønt noen ganger kan ikke anmelderne dy seg med å gi et og annet direkte råd til regissøren også.
Det føles alt for ofte meningløst å se hva de klarer å formidle videre til både regissøren og leseren, veldig ofte fordi de forteller om hva de helst ville ha sett, enn det de virkelig ser, føler jeg.
SLIK FUNGERER ANMELDELSENE NÅ
Jeg kjenner til kolleger som sier at de aldri leser anmeldelser,i alle fall ikke før de er ferdig med spilleperioden; de orker rett og slett ikke den negative energien det kan gi, eller de er rett og slett ikke nysgjerrige på hva avisene skriver,ofte basert på sine dårlige erfaringer med anmelderne.
Jeg har vel ikke helt trodd dem,vel vitende om at anmeldelsene for det enkelte arbeidet, blir lest både av publikum, og at det desverre er utslagsgivende for ens videre karriere.Selv teaterfolk tar avisanmelderenes meninger som fasit, ja til og med kolleger som er med i den aktuelle produksjon gjør det!Og publikum stakkar, har ikke annet å forholde seg til ,og velger kanskje bort opplevelser som de ville hatt glede av.
Slik har avisene fremdeles stor makt i hva som blir stående som et vellykket, eller mindre vellykket arbeid.
HVA ANMELDELSENE KUNNE HA VÆRT
Når jeg nå med hånden på hjertet sier at jeg ikke i åndeløs spenning lenger venter på at avisen skal dumpe ned på dørmatten min dagen derpå,kommer det av erfaring på flere plan;
at jeg er blitt sikrere på meg selv i den forstand at jeg tør stå for de valgene jeg har gjort, og jeg er heller solidarisk med det arbeidet jeg har gjennomført med mine kolleger,enn den tvil anmelderen eventuelt skulle gi meg.
Jeg kan forstå,og mener det ville vært av kulturhistorisk betydning,hvis pressen ville satset på
fagmessig bakgrunn i synet på et kunstverk(les her teaterforestillingen), det ville vært å ta både oss fagfolk og publikum alvorlig, selv om det heller aldri kan bli noe annet enn holdning og synsing.
ANMELDELSE SOM MARKERING AV EGET BEHOV
Slik det er nå, sender pressen mer eller mindre interesserte og kompetente journalister til å rapportere fra f.eks den og den teaterforestillingen.
Det er vel og bra for oss å få oppmerksomheten for at vi finnes og for publikum å bli orientert,
men det blir meningsløst når disse journalistene hever seg opp til å bli elitesynsere,og forsøker å gjøre egenkarriere gjennom å ordlegge seg i ondskapsfulle og utspekulerte termer gjerne, slik mye av pøbelholdningene i den ikke- kultiverte pressen er for tiden. Det de egentlig røper, er uvitenhet og inkompetanse både ovenfor oss og kunstarten, og derfor også ovenfor sine lesere og vårt felles publikum.
Enkelte anmeldere virker som om de har en egen regissør i magen. Forbausende ofte leser jeg altså mer om hva de ville ha sett,enn hva de ser. Det er ganske fornærmende egentlig at de ikke forstår at vi allerede har vært igjennom en del valgmuligheter før vi har kommet fram til det resultatet vi viser dem.
En annen regissør hadde sikkert gjort det annerledes, det hadde kanskje en annen anmelder gjort og,men hva de ser er altså det foreliggende resultatet de skal rapportere hjem om.Ikke noe annet
Som sagt ,hvis de da ikke kan gi meg noe annet enn synsing, så har jeg bestemt meg for ikke å lese dem (i alle fall ikke med iver) lenger. Hva tanta mi synes ,kan for så vidt da være like interessant
.
ØNSKE OM ET KULTIVERT SAMARBEID
Det eneste som da skal tilføyes til disse betrakninger er en appell til anmelderne om å utvise vanlig respekt for andre menneskers metier når det kommer til det offentlige rom,og er bevisste på at vi arbeider i en kultursammenheng, hver for oss og sammen .
Om anmelderne.
Om anmeldelse av kunstverk generelt, om teateranmeldelse spesielt,siden dette vedkommer meg.
HVEM SKRIVER EN ANMELDER FOR?
Antagelig for leseren,(les: vår potensielle publikummer),skjønt noen ganger kan ikke anmelderne dy seg med å gi et og annet direkte råd til regissøren også.
Det føles alt for ofte meningløst å se hva de klarer å formidle videre til både regissøren og leseren, veldig ofte fordi de forteller om hva de helst ville ha sett, enn det de virkelig ser, føler jeg.
SLIK FUNGERER ANMELDELSENE NÅ
Jeg kjenner til kolleger som sier at de aldri leser anmeldelser,i alle fall ikke før de er ferdig med spilleperioden; de orker rett og slett ikke den negative energien det kan gi, eller de er rett og slett ikke nysgjerrige på hva avisene skriver,ofte basert på sine dårlige erfaringer med anmelderne.
Jeg har vel ikke helt trodd dem,vel vitende om at anmeldelsene for det enkelte arbeidet, blir lest både av publikum, og at det desverre er utslagsgivende for ens videre karriere.Selv teaterfolk tar avisanmelderenes meninger som fasit, ja til og med kolleger som er med i den aktuelle produksjon gjør det!Og publikum stakkar, har ikke annet å forholde seg til ,og velger kanskje bort opplevelser som de ville hatt glede av.
Slik har avisene fremdeles stor makt i hva som blir stående som et vellykket, eller mindre vellykket arbeid.
HVA ANMELDELSENE KUNNE HA VÆRT
Når jeg nå med hånden på hjertet sier at jeg ikke i åndeløs spenning lenger venter på at avisen skal dumpe ned på dørmatten min dagen derpå,kommer det av erfaring på flere plan;
at jeg er blitt sikrere på meg selv i den forstand at jeg tør stå for de valgene jeg har gjort, og jeg er heller solidarisk med det arbeidet jeg har gjennomført med mine kolleger,enn den tvil anmelderen eventuelt skulle gi meg.
Jeg kan forstå,og mener det ville vært av kulturhistorisk betydning,hvis pressen ville satset på
fagmessig bakgrunn i synet på et kunstverk(les her teaterforestillingen), det ville vært å ta både oss fagfolk og publikum alvorlig, selv om det heller aldri kan bli noe annet enn holdning og synsing.
ANMELDELSE SOM MARKERING AV EGET BEHOV
Slik det er nå, sender pressen mer eller mindre interesserte og kompetente journalister til å rapportere fra f.eks den og den teaterforestillingen.
Det er vel og bra for oss å få oppmerksomheten for at vi finnes og for publikum å bli orientert,
men det blir meningsløst når disse journalistene hever seg opp til å bli elitesynsere,og forsøker å gjøre egenkarriere gjennom å ordlegge seg i ondskapsfulle og utspekulerte termer gjerne, slik mye av pøbelholdningene i den ikke- kultiverte pressen er for tiden. Det de egentlig røper, er uvitenhet og inkompetanse både ovenfor oss og kunstarten, og derfor også ovenfor sine lesere og vårt felles publikum.
Enkelte anmeldere virker som om de har en egen regissør i magen. Forbausende ofte leser jeg altså mer om hva de ville ha sett,enn hva de ser. Det er ganske fornærmende egentlig at de ikke forstår at vi allerede har vært igjennom en del valgmuligheter før vi har kommet fram til det resultatet vi viser dem.
En annen regissør hadde sikkert gjort det annerledes, det hadde kanskje en annen anmelder gjort og,men hva de ser er altså det foreliggende resultatet de skal rapportere hjem om.Ikke noe annet
Som sagt ,hvis de da ikke kan gi meg noe annet enn synsing, så har jeg bestemt meg for ikke å lese dem (i alle fall ikke med iver) lenger. Hva tanta mi synes ,kan for så vidt da være like interessant
.
ØNSKE OM ET KULTIVERT SAMARBEID
Det eneste som da skal tilføyes til disse betrakninger er en appell til anmelderne om å utvise vanlig respekt for andre menneskers metier når det kommer til det offentlige rom,og er bevisste på at vi arbeider i en kultursammenheng, hver for oss og sammen .
Subscribe to:
Posts (Atom)
