Anmeldere

DEN ELDGAMLE DEBATTEN EN GANG TIL.
Om anmelderne.
Om anmeldelse av kunstverk generelt, om teateranmeldelse spesielt,siden dette vedkommer meg.

HVEM SKRIVER EN ANMELDER FOR?
Antagelig for leseren,(les: vår potensielle publikummer),skjønt noen ganger kan ikke anmelderne dy seg med å gi et og annet direkte råd til regissøren også.
Det føles alt for ofte meningløst å se hva de klarer å formidle videre til både regissøren og leseren, veldig ofte fordi de forteller om hva de helst ville ha sett, enn det de virkelig ser, føler jeg.

SLIK FUNGERER ANMELDELSENE NÅ

Jeg kjenner til kolleger som sier at de aldri leser anmeldelser,i alle fall ikke før de er ferdig med spilleperioden; de orker rett og slett ikke den negative energien det kan gi, eller de er rett og slett ikke nysgjerrige på hva avisene skriver,ofte basert på sine dårlige erfaringer med anmelderne.

Jeg har vel ikke helt trodd dem,vel vitende om at anmeldelsene for det enkelte arbeidet, blir lest både av publikum, og at det desverre er utslagsgivende for ens videre karriere.Selv teaterfolk tar avisanmelderenes meninger som fasit, ja til og med kolleger som er med i den aktuelle produksjon gjør det!Og publikum stakkar, har ikke annet å forholde seg til ,og velger kanskje bort opplevelser som de ville hatt glede av.
Slik har avisene fremdeles stor makt i hva som blir stående som et vellykket, eller mindre vellykket arbeid.

HVA ANMELDELSENE KUNNE HA VÆRT

Når jeg nå med hånden på hjertet sier at jeg ikke i åndeløs spenning lenger venter på at avisen skal dumpe ned på dørmatten min dagen derpå,kommer det av erfaring på flere plan;
at jeg er blitt sikrere på meg selv i den forstand at jeg tør stå for de valgene jeg har gjort, og jeg er heller solidarisk med det arbeidet jeg har gjennomført med mine kolleger,enn den tvil anmelderen eventuelt skulle gi meg.

Jeg kan forstå,og mener det ville vært av kulturhistorisk betydning,hvis pressen ville satset på
fagmessig bakgrunn i synet på et kunstverk(les her teaterforestillingen), det ville vært å ta både oss fagfolk og publikum alvorlig, selv om det heller aldri kan bli noe annet enn holdning og synsing.

ANMELDELSE SOM MARKERING AV EGET BEHOV

Slik det er nå, sender pressen mer eller mindre interesserte og kompetente journalister til å rapportere fra f.eks den og den teaterforestillingen.
Det er vel og bra for oss å få oppmerksomheten for at vi finnes og for publikum å bli orientert,
men det blir meningsløst når disse journalistene hever seg opp til å bli elitesynsere,og forsøker å gjøre egenkarriere gjennom å ordlegge seg i ondskapsfulle og utspekulerte termer gjerne, slik mye av pøbelholdningene i den ikke- kultiverte pressen er for tiden. Det de egentlig røper, er uvitenhet og inkompetanse både ovenfor oss og kunstarten, og derfor også ovenfor sine lesere og vårt felles publikum.

Enkelte anmeldere virker som om de har en egen regissør i magen. Forbausende ofte leser jeg altså mer om hva de ville ha sett,enn hva de ser. Det er ganske fornærmende egentlig at de ikke forstår at vi allerede har vært igjennom en del valgmuligheter før vi har kommet fram til det resultatet vi viser dem.
En annen regissør hadde sikkert gjort det annerledes, det hadde kanskje en annen anmelder gjort og,men hva de ser er altså det foreliggende resultatet de skal rapportere hjem om.Ikke noe annet

Som sagt ,hvis de da ikke kan gi meg noe annet enn synsing, så har jeg bestemt meg for ikke å lese dem (i alle fall ikke med iver) lenger. Hva tanta mi synes ,kan for så vidt da være like interessant
.
ØNSKE OM ET KULTIVERT SAMARBEID

Det eneste som da skal tilføyes til disse betrakninger er en appell til anmelderne om å utvise vanlig respekt for andre menneskers metier når det kommer til det offentlige rom,og er bevisste på at vi arbeider i en kultursammenheng, hver for oss og sammen .