Teater Ibsen

Teater Ibsen ble i sin tid opprettet som et teater for Telemark spesielt,og het da ganske riktig Telemark teater,og ble plassert i Skien med Ibsens barndomshjem og annen gammel kultur,men også kjent som en typisk arbeiderby med Union som den sentrale hjørnebedriften.
Ingen hadde vel egentlig bedt om dette teatret,men det var sytti og åttiårene,og Riksteatertanken begynte å skrante,man ønsket at hver landsdel skulle ha sitt teater, teaterarbeiderne jublet mest, de skulle være allmannastyrt og lage kunst etter eget hjerte, gå inn i nærmiljøets egen kultur.

Kukk. det vi trenger nå er kukk. Det var Rut Tellefsens åpningsreplikk i presentasjonsforestillingen Lysistrata, som var publikums første møte med teatret.Uten at vi vet noe mer om det var akkurat det de trengte.
Senere har det ganske utrettelig fra teatrets side vært undersøkt og vært arbeidet med andre publikumsbehov.Skuespillere med røtter fra fylket selv, Nils Sletta, Finn Kvalem osv medvirket i forestillinger om telemarkskultur. Man har lagd forestillinger om både Qusling og Åge Samuelsen,rimelig etterrettelig tilknyttet Skien,og man har gjennom allmannastyrte vedtak og deretter med teatersjefer som Terje Hartvigsen, Jan Bull og Kalle Solgård f.eks spilt forestillinger for skoler,og barnehager og eldresentre. .Til og med innimellom forsøkt seg på Virginia Woolf og Gorki.
Skuespillerstaben, såvel som en trofast teknisk stab, har alltid vært liten,bare supplert med noen nødvendige medarbeidere utenfra.Det har vært arbeidet under tildels kummerlige forhold,og da tenker jeg ikke på alle trekkfulle lokaler rundt om i fylket, men også selve produksjonsstedet som har vært hospitantvirksomhet i Ibsenhuset,ikke akkurat ideelt for små forestillinger og heller ikke særlig komfortabelt,presset inn mellom korpskonserter og dansegallaer, deretter så over til Festiviteten,som har fungert som det meste fra fyllekafe til bedehus,men altså fremdeles står der og er det stedet kommunen pliktskyldig har stuet bort den gode viljen til å lage teater for innbyggerne med omland, omtrent ubrukelig med sine trapper og krinkelkroker,små kott,og trange ganger
Og publikum?Opp og ned som alle andre steder når man spiller eller ikke spiller interessante ting.
Vel, en trofast kulturelite kommer nesten uansett, selv i det siste hvor teatret byttet navn og ble teater Ibsen og fikk det fo r seg å spille bare Ibsen!I det siste til og med avantgarde Ibsen, riktignok da med meget magert resultat også publikumsmessig.

Teatret,jeg snakker altså om de siste entusiastene på begge sider av rampen ,og riktignok en og annen oppriktig politiker,ønsker å etablere seg i et tidsriktigere lokale,ikke nødvendigvis noe nybygg som alle andre regioner har fått,men på et synlig sted hvor de kan øke produksjon og mangfold under inspirerende forhold.
Vestfold som gjerne vil smykke seg med å ha et nærteater har kommet med tilbud om tomt og hus,men teaterarbeiderne vil gjerne forbli i midten ,i den byen de er glad i ,porten til Telemark; Skien.

Det foreligger nå også departementale planer,i alle fall er et lite notat anført i statsbudsjettet i år, så kanskje kan det bli fortgang siden fabrikkbygningen som er ønsket, allerede står der.

Hvorfor jeg skriver dette?
Jeg beundrer en del av dem som har holdt ut gjennom disse forholdene med sin dedikerte kjærlighet til teatret i Skien,og som nok må innse at det må nok bli noen år til med misjonsvirksomhet i forhold til å lære publikum å gå i teater,men som også har mulighet for å vise teater av en klasse som vedgår publikum.

En slik forestilling mener jeg ,i all beskjedenhet, at Sylvia og Jan og Morten(inspisient) gjorde nå med pubforestillingen Happy Hour,som ble strålende mottatt av publikum, med veldig hyggelige
tilbakemeldinger og fulle hus.
Med gode anmeldelser, men desverre helt uten entusiasme, fra en kritikerstand som burde ha skjønt at akkurat som Odd Grenland trenger patrioter,trenger teatret det og.
Teateranmelderen fremfor noen må være den store formidleren mellom teateret og publikum.
Og ikke dyrke sin egen misfornøyde provinsnavle.
Man burde forlange å se noe av den entusiasme fra dem, ellers føles det som å smile til noen som ikke smiler tilbake

Eller så hadde Rut kanskje rett: Kukk. Det de trenger er kukk