Petter Aagaard

Noen ganger blir det feil. Ikke noe på W
Petter Aagaard heter han som er med oss og spiller rollen som Ethan.
Kommer rett fra Cats og begår nå hamskifte eller har fått av seg pelsen, og lyder derfor også mellomnavnet stripper`n.

I BLANKE MESSINGEN

Bare med en dags mellomrom ,forflytter man seg fra Jungelen til Skien, sånn er dette yrket.
Og ikke bare fra en by til en annen, men fra en problematikk til en annen og fremfor alt fra et ensemble til et annet.
Ikke før har du lært å bli glad i noen mennesker som du har samarbeidet med i en hektisk periode av gi og ta ,før du bare forlater det, for å treffe nye samarbeidspartnere og går inn i nye relasjoner.Sånn er regissørens utfordring.

ISkien skal vi altså nå gjøre musikalen I Blanke messingen som også er avskjedsforestillingen for teatrets faste spillested gjennom mange år Festiviteten.Dette er min sjette forestilling her nede.

Jeg foreslo for Bentein Baardson å gjøre denne musikalske komedien ,for det er det det er,som en liten gavepakke til byen.Den er nemlig egentlig for stor for teatrets ressurser,men får vi det til ,kan vi by publikum i Telemark og Vestfold ,og ikke minst Grenlandsområdet den største forestillingen i teatrets historie, satt i en spektakulær setting,med stort ensemble og stort orkester i en bevegelig dekorasjon med bortimot hundre kostymer.

Dette som jo alle vet handler om stripping og nakne romper og mer mot slutten av forestillingen, er egentlig noe langt mer.Det er en begredelig historie fra en industriby hvor nerven i samfunnet, fabrikken ,nedlegges og arbeidsledigheten fører til et desillusjon ,apati og oppgitthet.
Men noen av gutta kommer på en crazy ide som skal vise seg å kaste glans over det lille samfunnet og ny tro på liv og vennskap oppstår. En optimisme altså,som vi alt for sjelden finner i kulturlivet og fra scenene, og som verden trenger nå, ikke bare i Grenlandsområdet

Et strålende morsomt ensemble rundt teatrets faste Sylvia Salvesen, Ola Otnes og Jan Wiik.
Kjetil Tefke,Petter Waagaard, Jonatan Filip, Geir Morstad, Marvin Charles, Jannicke Abrahamsen, lena Barth Aarstad bl a . Lokale krefter og artister utenfra samlet til musikal!

Jeg kommer tilbake til det, kan bare melde at de sju strippende gutta allerede setter byen på hodet med felles treningsøkter,kino- og kafebesøk og sånn helt rent generelt.

ET JUNGELEVENTYR

Det har vært travelt.Bjarte ville ha familieforestilling av Kiplings Jungelboken,og jeg fant ikke riktig ut av at noen av dramatiseringene som forelå var det jeg var på jakt etter. Så da var det nærliggende for Bjarte å spørre teatrets egen komediant og og komedieskriver Vidar Magnussen om å samarbeide med meg etter hvilket opplegg jeg ønsket meg.

Og jeg ønsket meg en historie hvor Mowgli selv var fienden i sin egen historie, det vil si : ikke Mowgli selv, men hans flokk ,som han må føres tilbake til: Mennesket. Som med sin nedhugging av regnskogen og inngripen i faunaen er vår tids største trussel.

Men jeg ønsket meg også et jungelliv som Kipling har vært inspirator for i flere generasjoner,og ikke minst man kjenner fra Walt Disneys.En vidunderlige tegnefilm som alle barn og voksne elsker.

Derfor måtte dette fortelles i en salgs scenisk animasjonsinspirert utgave,fargerikt og stort.

Med like mye humor til de voksne som til barna ,og med den røde tråden av ærefrykt for alt- liv.

Det var akkurat det Bjarte Hjelmeland med sitt mannskap på DNS lot meg få lov å gjøre.

Til det trengte jeg de beste i den slags teater Hans Petter Harboe tegnet en foranderlig jungel

og vidinderlige Lisbeth Narud gjorde alle figurene i dette universet hvor Vidar Magnussen s frodige unike og absurde humor utfoldet seg ,og hvor flere besynderlige figurer kom til.Vi fikk smykke oss med et ungt, teatersport- drevent ensemble av komedianter,og vi gjorde et lykkelig grep ved å ta med oss breakdanceruppa Absence som utgjorde det koreografiske mangfoldet av nattdyr, sommerfugle, gamsbukker, salamandere ,aper og andre utfyllende ,bevegelige skapninger.

Hele teaterbygget jobbet samarbeidsvillig og inspirert for å få dette til. Vi forsto alle at vi var i ferd med å lage en hybrid, et helt nytt teateruttrykk,og vi var alle spente på mottagelsen.

Og mottagelsen kjentes som en seier.Publikum bar oss fram fra første prøveforestilling til en kokende ,leende ,lykkelig premiere hvor barn på to hoppet takten,mens bestemødre falt av stolene.

Dagen etter belønnet avisene oss med sekser,scenisk triumf, unik humorforestilling, komisuksess osv

Det var en opplevelse å få gjøre dette, gjennomføre dette,gi det bort og få så mye tilbake

Bergen

Bjarte Hjelmeland har invitert meg til å gjøre Jungelboken, jeg kommer tilbake til det når alt er offentlig og rolle-listen er helt klar, men det har vært svært morsomt å forberede denne forestillingen som blir en stor musikal,som egentlig Riksteatret skulle være med å produsere og spille høsten 09. Imidlertid måtte de trekke seg ,og forestillingen settes opp som privatteater i oslo 2011. Men altså først Bergen, med prøvestart nå 2.november

tibake til fremtiden

hei igjen den som ikke har gitt opp.

jeg har ligget litt nede siden sound of Music og ifjor høst faktisk.De som følger godt med vet at karl Sundby og jeg kjøpte,oversatte/regisserte og spilte Marcus Lindeens De Angrende tidlig i år på Torshovteatrets lille scene.
Vi hadde stor glede av denne lille kammespilldialogen som bygger på en sann historie om to menn som begge skiftet kjønn ,angret og skiftet tilbake.Karl og jeg traff begge to,og vi syntes det var en historie om ,ikke bare det spektakulære i å gjøre noe så kontroversielt, men også om hva kjønn er generelt ,og de fatale valg man kan risiker i livet, basert på et samfunns smale normer og uforstand og ønsket om å være vellykket.
Vi lyktes synes vi,fikk strålende anmeldelser ,men det kom ikke så mye folk. Ved gjestespill på Den Nationale scene hadde vi fulle hus,og orker vi tar vi kanskje en runde til med det,også i oslo.
Resten av våren og sommeren har gått mye med til tilbud jeg har fått,avslått eller fundert over.
Noen av ballene har landet,og forhåpentligvis blir de til lykke for meg og dem som blir involvert.

Teater Ibsen

Teater Ibsen ble i sin tid opprettet som et teater for Telemark spesielt,og het da ganske riktig Telemark teater,og ble plassert i Skien med Ibsens barndomshjem og annen gammel kultur,men også kjent som en typisk arbeiderby med Union som den sentrale hjørnebedriften.
Ingen hadde vel egentlig bedt om dette teatret,men det var sytti og åttiårene,og Riksteatertanken begynte å skrante,man ønsket at hver landsdel skulle ha sitt teater, teaterarbeiderne jublet mest, de skulle være allmannastyrt og lage kunst etter eget hjerte, gå inn i nærmiljøets egen kultur.

Kukk. det vi trenger nå er kukk. Det var Rut Tellefsens åpningsreplikk i presentasjonsforestillingen Lysistrata, som var publikums første møte med teatret.Uten at vi vet noe mer om det var akkurat det de trengte.
Senere har det ganske utrettelig fra teatrets side vært undersøkt og vært arbeidet med andre publikumsbehov.Skuespillere med røtter fra fylket selv, Nils Sletta, Finn Kvalem osv medvirket i forestillinger om telemarkskultur. Man har lagd forestillinger om både Qusling og Åge Samuelsen,rimelig etterrettelig tilknyttet Skien,og man har gjennom allmannastyrte vedtak og deretter med teatersjefer som Terje Hartvigsen, Jan Bull og Kalle Solgård f.eks spilt forestillinger for skoler,og barnehager og eldresentre. .Til og med innimellom forsøkt seg på Virginia Woolf og Gorki.
Skuespillerstaben, såvel som en trofast teknisk stab, har alltid vært liten,bare supplert med noen nødvendige medarbeidere utenfra.Det har vært arbeidet under tildels kummerlige forhold,og da tenker jeg ikke på alle trekkfulle lokaler rundt om i fylket, men også selve produksjonsstedet som har vært hospitantvirksomhet i Ibsenhuset,ikke akkurat ideelt for små forestillinger og heller ikke særlig komfortabelt,presset inn mellom korpskonserter og dansegallaer, deretter så over til Festiviteten,som har fungert som det meste fra fyllekafe til bedehus,men altså fremdeles står der og er det stedet kommunen pliktskyldig har stuet bort den gode viljen til å lage teater for innbyggerne med omland, omtrent ubrukelig med sine trapper og krinkelkroker,små kott,og trange ganger
Og publikum?Opp og ned som alle andre steder når man spiller eller ikke spiller interessante ting.
Vel, en trofast kulturelite kommer nesten uansett, selv i det siste hvor teatret byttet navn og ble teater Ibsen og fikk det fo r seg å spille bare Ibsen!I det siste til og med avantgarde Ibsen, riktignok da med meget magert resultat også publikumsmessig.

Teatret,jeg snakker altså om de siste entusiastene på begge sider av rampen ,og riktignok en og annen oppriktig politiker,ønsker å etablere seg i et tidsriktigere lokale,ikke nødvendigvis noe nybygg som alle andre regioner har fått,men på et synlig sted hvor de kan øke produksjon og mangfold under inspirerende forhold.
Vestfold som gjerne vil smykke seg med å ha et nærteater har kommet med tilbud om tomt og hus,men teaterarbeiderne vil gjerne forbli i midten ,i den byen de er glad i ,porten til Telemark; Skien.

Det foreligger nå også departementale planer,i alle fall er et lite notat anført i statsbudsjettet i år, så kanskje kan det bli fortgang siden fabrikkbygningen som er ønsket, allerede står der.

Hvorfor jeg skriver dette?
Jeg beundrer en del av dem som har holdt ut gjennom disse forholdene med sin dedikerte kjærlighet til teatret i Skien,og som nok må innse at det må nok bli noen år til med misjonsvirksomhet i forhold til å lære publikum å gå i teater,men som også har mulighet for å vise teater av en klasse som vedgår publikum.

En slik forestilling mener jeg ,i all beskjedenhet, at Sylvia og Jan og Morten(inspisient) gjorde nå med pubforestillingen Happy Hour,som ble strålende mottatt av publikum, med veldig hyggelige
tilbakemeldinger og fulle hus.
Med gode anmeldelser, men desverre helt uten entusiasme, fra en kritikerstand som burde ha skjønt at akkurat som Odd Grenland trenger patrioter,trenger teatret det og.
Teateranmelderen fremfor noen må være den store formidleren mellom teateret og publikum.
Og ikke dyrke sin egen misfornøyde provinsnavle.
Man burde forlange å se noe av den entusiasme fra dem, ellers føles det som å smile til noen som ikke smiler tilbake

Eller så hadde Rut kanskje rett: Kukk. Det de trenger er kukk

Teatrets vesen

Tilbake i Skien med hyggelig invitasjon fra to kolleger på samme alder som meg. Sylvia og Jan har spurt meg i flere år nå om vi ikke skal gjøre noe sammen,og de har uttrykt ønske om å gjøre Jim Cartwrights TWO.
Og det har jeg hatt lyst til.Det har bare ikke passet for oss alle tre tidsmessig før nå. Men nå er vi der,Jeg er tilbake i Skien (for andre gang dette året,og som en deilig kontrast til Sound of Noise..jeg mener Music ) hvor vi har bearbeidet denne enakteren som tidligere er spilt på Trøndelag teater med Helle Ottesen og Sigurd Werring, og som nok er 80talls. Det florerte med denslags stykker på den tiden, hvor to skuespillere spilte alle roller,og skiftet parykker og briller i revytempo, imponerende nok.

Men selv om man ikke velger den formen så er dette fremdeles et morsomt stykke, i alle fall en skarp iaktatgelse,og som sådan verdt å spille. Og når vi utfordrer sele formen og pålegger oss å spille det helt fritt for ytre forandringer, ligger det en ekstra skuespillerutfordring i det. Og det krever sin teatermann.(og kvinne).
Men disse to får det til, det er jeg ganske trygg på, selv om det også for to så erfarne ikke bare er å riste det ut av ermet.

Med minitiøs timing skal de gjennomgå små metamorfoser og gå fra den ene rollen til den andre,og tilskueren skal øyeblikkelig forstå det.
Stykket som handler om en pub og ekteparet som driver det,og alle mennesken som kommer og går i løpet av en kveld,er egentlig en ganske begredelig rapport om hvor vanskelig samliv er.(derav tittelen),billedliggjort gjennom tre par, noen enslige, og ikke minst paret selv, men sett gjennom forståelse og kjærlighet fra forfatteren og ikke minst satt i en form som dette, godt hjulpet av et kreativ fantasi og kresent skuespilleriarbeid,får dette til å fremstå som en komedie.

Og jeg tar meg i å tenke ; dette er teater på grunnplan.
Vi forteller en historie, dvs mange historier,og markerer bare de nødvendigste tingene for å formidle poengene i historien.
Vi forestiller oss for å framstille . Teatrets vesen. Skrelt vekk fra all staffasje.

Men for å ikke være så konsekvente legger vi premieren til Pub Lundetangen, Skiens populære vannhull,slik at helt uten staffasje skal det ikke være, men deretter blir det forestillinger på teatret og kanskje turne,hvor åstedet bare har nødvendige indikasjoner av en bar og hvor det meste (utenom tekten) bare er imaginært.

Premiere 22.oktober med ny tittel HAPPY HOUR