Trond Lie, skuespiller og regissør

Petter Aagaard

2010-01-16T10:00:00.001-08:00

Noen ganger blir det feil. Ikke noe på W
Petter Aagaard heter han som er med oss og spiller rollen som Ethan.
Kommer rett fra Cats og begår nå hamskifte eller har fått av seg pelsen, og lyder derfor også mellomnavnet stripper`n.

I BLANKE MESSINGEN

2010-01-16T05:37:00.000-08:00

Bare med en dags mellomrom ,forflytter man seg fra Jungelen til Skien, sånn er dette yrket.
Og ikke bare fra en by til en annen, men fra en problematikk til en annen og fremfor alt fra et ensemble til et annet.
Ikke før har du lært å bli glad i noen mennesker som du har samarbeidet med i en hektisk periode av gi og ta ,før du bare forlater det, for å treffe nye samarbeidspartnere og går inn i nye relasjoner.Sånn er regissørens utfordring.

ISkien skal vi altså nå gjøre musikalen I Blanke messingen som også er avskjedsforestillingen for teatrets faste spillested gjennom mange år Festiviteten.Dette er min sjette forestilling her nede.

Jeg foreslo for Bentein Baardson å gjøre denne musikalske komedien ,for det er det det er,som en liten gavepakke til byen.Den er nemlig egentlig for stor for teatrets ressurser,men får vi det til ,kan vi by publikum i Telemark og Vestfold ,og ikke minst Grenlandsområdet den største forestillingen i teatrets historie, satt i en spektakulær setting,med stort ensemble og stort orkester i en bevegelig dekorasjon med bortimot hundre kostymer.

Dette som jo alle vet handler om stripping og nakne romper og mer mot slutten av forestillingen, er egentlig noe langt mer.Det er en begredelig historie fra en industriby hvor nerven i samfunnet, fabrikken ,nedlegges og arbeidsledigheten fører til et desillusjon ,apati og oppgitthet.
Men noen av gutta kommer på en crazy ide som skal vise seg å kaste glans over det lille samfunnet og ny tro på liv og vennskap oppstår. En optimisme altså,som vi alt for sjelden finner i kulturlivet og fra scenene, og som verden trenger nå, ikke bare i Grenlandsområdet

Et strålende morsomt ensemble rundt teatrets faste Sylvia Salvesen, Ola Otnes og Jan Wiik.
Kjetil Tefke,Petter Waagaard, Jonatan Filip, Geir Morstad, Marvin Charles, Jannicke Abrahamsen, lena Barth Aarstad bl a . Lokale krefter og artister utenfra samlet til musikal!

Jeg kommer tilbake til det, kan bare melde at de sju strippende gutta allerede setter byen på hodet med felles treningsøkter,kino- og kafebesøk og sånn helt rent generelt.

ET JUNGELEVENTYR

2010-01-16T05:14:00.000-08:00

Det har vært travelt.Bjarte ville ha familieforestilling av Kiplings Jungelboken,og jeg fant ikke riktig ut av at noen av dramatiseringene som forelå var det jeg var på jakt etter. Så da var det nærliggende for Bjarte å spørre teatrets egen komediant og og komedieskriver Vidar Magnussen om å samarbeide med meg etter hvilket opplegg jeg ønsket meg.

Og jeg ønsket meg en historie hvor Mowgli selv var fienden i sin egen historie, det vil si : ikke Mowgli selv, men hans flokk ,som han må føres tilbake til: Mennesket. Som med sin nedhugging av regnskogen og inngripen i faunaen er vår tids største trussel.

Men jeg ønsket meg også et jungelliv som Kipling har vært inspirator for i flere generasjoner,og ikke minst man kjenner fra Walt Disneys.En vidunderlige tegnefilm som alle barn og voksne elsker.

Derfor måtte dette fortelles i en salgs scenisk animasjonsinspirert utgave,fargerikt og stort.

Med like mye humor til de voksne som til barna ,og med den røde tråden av ærefrykt for alt- liv.

Det var akkurat det Bjarte Hjelmeland med sitt mannskap på DNS lot meg få lov å gjøre.

Til det trengte jeg de beste i den slags teater Hans Petter Harboe tegnet en foranderlig jungel

og vidinderlige Lisbeth Narud gjorde alle figurene i dette universet hvor Vidar Magnussen s frodige unike og absurde humor utfoldet seg ,og hvor flere besynderlige figurer kom til.Vi fikk smykke oss med et ungt, teatersport- drevent ensemble av komedianter,og vi gjorde et lykkelig grep ved å ta med oss breakdanceruppa Absence som utgjorde det koreografiske mangfoldet av nattdyr, sommerfugle, gamsbukker, salamandere ,aper og andre utfyllende ,bevegelige skapninger.

Hele teaterbygget jobbet samarbeidsvillig og inspirert for å få dette til. Vi forsto alle at vi var i ferd med å lage en hybrid, et helt nytt teateruttrykk,og vi var alle spente på mottagelsen.

Og mottagelsen kjentes som en seier.Publikum bar oss fram fra første prøveforestilling til en kokende ,leende ,lykkelig premiere hvor barn på to hoppet takten,mens bestemødre falt av stolene.

Dagen etter belønnet avisene oss med sekser,scenisk triumf, unik humorforestilling, komisuksess osv

Det var en opplevelse å få gjøre dette, gjennomføre dette,gi det bort og få så mye tilbake

Bergen

2009-10-24T14:43:00.000-07:00

Bjarte Hjelmeland har invitert meg til å gjøre Jungelboken, jeg kommer tilbake til det når alt er offentlig og rolle-listen er helt klar, men det har vært svært morsomt å forberede denne forestillingen som blir en stor musikal,som egentlig Riksteatret skulle være med å produsere og spille høsten 09. Imidlertid måtte de trekke seg ,og forestillingen settes opp som privatteater i oslo 2011. Men altså først Bergen, med prøvestart nå 2.november

tibake til fremtiden

2009-10-24T14:33:00.000-07:00

hei igjen den som ikke har gitt opp.

jeg har ligget litt nede siden sound of Music og ifjor høst faktisk.De som følger godt med vet at karl Sundby og jeg kjøpte,oversatte/regisserte og spilte Marcus Lindeens De Angrende tidlig i år på Torshovteatrets lille scene.
Vi hadde stor glede av denne lille kammespilldialogen som bygger på en sann historie om to menn som begge skiftet kjønn ,angret og skiftet tilbake.Karl og jeg traff begge to,og vi syntes det var en historie om ,ikke bare det spektakulære i å gjøre noe så kontroversielt, men også om hva kjønn er generelt ,og de fatale valg man kan risiker i livet, basert på et samfunns smale normer og uforstand og ønsket om å være vellykket.
Vi lyktes synes vi,fikk strålende anmeldelser ,men det kom ikke så mye folk. Ved gjestespill på Den Nationale scene hadde vi fulle hus,og orker vi tar vi kanskje en runde til med det,også i oslo.
Resten av våren og sommeren har gått mye med til tilbud jeg har fått,avslått eller fundert over.
Noen av ballene har landet,og forhåpentligvis blir de til lykke for meg og dem som blir involvert.

Teater Ibsen

2008-10-28T09:33:00.000-07:00

Teater Ibsen ble i sin tid opprettet som et teater for Telemark spesielt,og het da ganske riktig Telemark teater,og ble plassert i Skien med Ibsens barndomshjem og annen gammel kultur,men også kjent som en typisk arbeiderby med Union som den sentrale hjørnebedriften.
Ingen hadde vel egentlig bedt om dette teatret,men det var sytti og åttiårene,og Riksteatertanken begynte å skrante,man ønsket at hver landsdel skulle ha sitt teater, teaterarbeiderne jublet mest, de skulle være allmannastyrt og lage kunst etter eget hjerte, gå inn i nærmiljøets egen kultur.

Kukk. det vi trenger nå er kukk. Det var Rut Tellefsens åpningsreplikk i presentasjonsforestillingen Lysistrata, som var publikums første møte med teatret.Uten at vi vet noe mer om det var akkurat det de trengte.
Senere har det ganske utrettelig fra teatrets side vært undersøkt og vært arbeidet med andre publikumsbehov.Skuespillere med røtter fra fylket selv, Nils Sletta, Finn Kvalem osv medvirket i forestillinger om telemarkskultur. Man har lagd forestillinger om både Qusling og Åge Samuelsen,rimelig etterrettelig tilknyttet Skien,og man har gjennom allmannastyrte vedtak og deretter med teatersjefer som Terje Hartvigsen, Jan Bull og Kalle Solgård f.eks spilt forestillinger for skoler,og barnehager og eldresentre. .Til og med innimellom forsøkt seg på Virginia Woolf og Gorki.
Skuespillerstaben, såvel som en trofast teknisk stab, har alltid vært liten,bare supplert med noen nødvendige medarbeidere utenfra.Det har vært arbeidet under tildels kummerlige forhold,og da tenker jeg ikke på alle trekkfulle lokaler rundt om i fylket, men også selve produksjonsstedet som har vært hospitantvirksomhet i Ibsenhuset,ikke akkurat ideelt for små forestillinger og heller ikke særlig komfortabelt,presset inn mellom korpskonserter og dansegallaer, deretter så over til Festiviteten,som har fungert som det meste fra fyllekafe til bedehus,men altså fremdeles står der og er det stedet kommunen pliktskyldig har stuet bort den gode viljen til å lage teater for innbyggerne med omland, omtrent ubrukelig med sine trapper og krinkelkroker,små kott,og trange ganger
Og publikum?Opp og ned som alle andre steder når man spiller eller ikke spiller interessante ting.
Vel, en trofast kulturelite kommer nesten uansett, selv i det siste hvor teatret byttet navn og ble teater Ibsen og fikk det fo r seg å spille bare Ibsen!I det siste til og med avantgarde Ibsen, riktignok da med meget magert resultat også publikumsmessig.

Teatret,jeg snakker altså om de siste entusiastene på begge sider av rampen ,og riktignok en og annen oppriktig politiker,ønsker å etablere seg i et tidsriktigere lokale,ikke nødvendigvis noe nybygg som alle andre regioner har fått,men på et synlig sted hvor de kan øke produksjon og mangfold under inspirerende forhold.
Vestfold som gjerne vil smykke seg med å ha et nærteater har kommet med tilbud om tomt og hus,men teaterarbeiderne vil gjerne forbli i midten ,i den byen de er glad i ,porten til Telemark; Skien.

Det foreligger nå også departementale planer,i alle fall er et lite notat anført i statsbudsjettet i år, så kanskje kan det bli fortgang siden fabrikkbygningen som er ønsket, allerede står der.

Hvorfor jeg skriver dette?
Jeg beundrer en del av dem som har holdt ut gjennom disse forholdene med sin dedikerte kjærlighet til teatret i Skien,og som nok må innse at det må nok bli noen år til med misjonsvirksomhet i forhold til å lære publikum å gå i teater,men som også har mulighet for å vise teater av en klasse som vedgår publikum.

En slik forestilling mener jeg ,i all beskjedenhet, at Sylvia og Jan og Morten(inspisient) gjorde nå med pubforestillingen Happy Hour,som ble strålende mottatt av publikum, med veldig hyggelige
tilbakemeldinger og fulle hus.
Med gode anmeldelser, men desverre helt uten entusiasme, fra en kritikerstand som burde ha skjønt at akkurat som Odd Grenland trenger patrioter,trenger teatret det og.
Teateranmelderen fremfor noen må være den store formidleren mellom teateret og publikum.
Og ikke dyrke sin egen misfornøyde provinsnavle.
Man burde forlange å se noe av den entusiasme fra dem, ellers føles det som å smile til noen som ikke smiler tilbake

Eller så hadde Rut kanskje rett: Kukk. Det de trenger er kukk

Teatrets vesen

2008-09-27T01:22:00.000-07:00

Tilbake i Skien med hyggelig invitasjon fra to kolleger på samme alder som meg. Sylvia og Jan har spurt meg i flere år nå om vi ikke skal gjøre noe sammen,og de har uttrykt ønske om å gjøre Jim Cartwrights TWO.
Og det har jeg hatt lyst til.Det har bare ikke passet for oss alle tre tidsmessig før nå. Men nå er vi der,Jeg er tilbake i Skien (for andre gang dette året,og som en deilig kontrast til Sound of Noise..jeg mener Music ) hvor vi har bearbeidet denne enakteren som tidligere er spilt på Trøndelag teater med Helle Ottesen og Sigurd Werring, og som nok er 80talls. Det florerte med denslags stykker på den tiden, hvor to skuespillere spilte alle roller,og skiftet parykker og briller i revytempo, imponerende nok.

Men selv om man ikke velger den formen så er dette fremdeles et morsomt stykke, i alle fall en skarp iaktatgelse,og som sådan verdt å spille. Og når vi utfordrer sele formen og pålegger oss å spille det helt fritt for ytre forandringer, ligger det en ekstra skuespillerutfordring i det. Og det krever sin teatermann.(og kvinne).
Men disse to får det til, det er jeg ganske trygg på, selv om det også for to så erfarne ikke bare er å riste det ut av ermet.

Med minitiøs timing skal de gjennomgå små metamorfoser og gå fra den ene rollen til den andre,og tilskueren skal øyeblikkelig forstå det.
Stykket som handler om en pub og ekteparet som driver det,og alle mennesken som kommer og går i løpet av en kveld,er egentlig en ganske begredelig rapport om hvor vanskelig samliv er.(derav tittelen),billedliggjort gjennom tre par, noen enslige, og ikke minst paret selv, men sett gjennom forståelse og kjærlighet fra forfatteren og ikke minst satt i en form som dette, godt hjulpet av et kreativ fantasi og kresent skuespilleriarbeid,får dette til å fremstå som en komedie.

Og jeg tar meg i å tenke ; dette er teater på grunnplan.
Vi forteller en historie, dvs mange historier,og markerer bare de nødvendigste tingene for å formidle poengene i historien.
Vi forestiller oss for å framstille . Teatrets vesen. Skrelt vekk fra all staffasje.

Men for å ikke være så konsekvente legger vi premieren til Pub Lundetangen, Skiens populære vannhull,slik at helt uten staffasje skal det ikke være, men deretter blir det forestillinger på teatret og kanskje turne,hvor åstedet bare har nødvendige indikasjoner av en bar og hvor det meste (utenom tekten) bare er imaginært.

Premiere 22.oktober med ny tittel HAPPY HOUR

SOUND OF MUSIC II

2008-09-14T02:06:00.000-07:00

Så har vi gjort det.
Dt var mange som hevdet at vi ikke skulle klare det. Edderkoppens scene er ikke synonymt med fjell og vidder ,som denne musikalen krever.
Maria Arredondo er et ubeskrevet blad som synger fint, men kan hun spille?
Og jeg ; meg selv, som har lovet meg selv at jeg ikke skal gjøre samme stykke to ganger?

Håvard Bratvolds tilbud var likevel fristende, både fordi han er min venn og gjerne ville produsere noe i Norge igjen. Jeg så at det ikke fantes andre scener enn Eddderkoppen, siden Chateu neuf ikke lenger skulle være teaterscene, og Mama Mia skulle til Folketeatret, og derfor startet arbeidet rett og slett praktisk; finne en nær versjon av musikalen med fjell og vidder og frihet inne i en selv.
Håvard og jeg ble enige om å lage en musical-kantante.

John kristian Alsaker (som jeg aldri før har arbeidet med ) var enig, og vår flotte innhyrte musikalske leder var mer villig enn enig at skulle han få sine ti musikere, måtte de plasseres opp etter veggene, borsett fra de mest eksklusive kunne få egne kurver for å bli kjørt opp til sine sidesceneplasser etter ouerturen,og vi fant fort ut at barna igjen er det store hjertet i denne musikalen, så musikalske prøver startet allerede i april, og bl intensivert fra 14.juli. Vi hadde satt oss som mål blant annet å bli kjent med hver enkelts personlighet.Til det musikalsk sangelige hentet vi in vår mann fra Stockholm Torbjørn Neiman, et petimeter av en korsanglærer.
Bortsett fra ham var hele teamet norsk og nytt og ikke samjobbet fra før,

To inspisienter hvorav en cuer,Ola lysdesigner og Eiriklyd,Roy Bjerke (trollmannen, trylleren, artisten ) som teknisk leder ,oppfinnsom, vennlig,og aldri trett(og som tilog med kom med Dobbermannnen sin da vi trengte en hund i flukten/finalen) og Roys tre teknsiske stagehands. En påkleder, en i sminken,og noen flere ble det vel ikke plass til bak og på Edderkoppens scene.
Takk alle for en fantstisk slitsom tid, men med et felles mål om at dette skal vi få til.
En spesiell takk til barna, for deres innsats,og ikke minst for at jeg er blitt kjent med dere.Håper dere får en morsom tid,og at dette kan være et godt minne for resten av livet.

Og så premieren med tyve minutters applaus, Snøværet i sluttscene kom først dagen etter,men ellers var det meste på plass,og vi fikk en rettferdig uttelling for dette store arbeidet,som ble møtt med smellkyssss og ros og blomsterhav og glede fra alle kanter på veien ut gjennom den menneskefylte,pakkede lobbyen.

Og Maria, gratulerer. Du ble en strålende Maria. Selv Vg sier det. Selv om du vet hva jeg mener om aviser.

Anmeldere

2008-09-14T01:07:00.000-07:00

DEN ELDGAMLE DEBATTEN EN GANG TIL.
Om anmelderne.
Om anmeldelse av kunstverk generelt, om teateranmeldelse spesielt,siden dette vedkommer meg.

HVEM SKRIVER EN ANMELDER FOR?
Antagelig for leseren,(les: vår potensielle publikummer),skjønt noen ganger kan ikke anmelderne dy seg med å gi et og annet direkte råd til regissøren også.
Det føles alt for ofte meningløst å se hva de klarer å formidle videre til både regissøren og leseren, veldig ofte fordi de forteller om hva de helst ville ha sett, enn det de virkelig ser, føler jeg.

SLIK FUNGERER ANMELDELSENE NÅ

Jeg kjenner til kolleger som sier at de aldri leser anmeldelser,i alle fall ikke før de er ferdig med spilleperioden; de orker rett og slett ikke den negative energien det kan gi, eller de er rett og slett ikke nysgjerrige på hva avisene skriver,ofte basert på sine dårlige erfaringer med anmelderne.

Jeg har vel ikke helt trodd dem,vel vitende om at anmeldelsene for det enkelte arbeidet, blir lest både av publikum, og at det desverre er utslagsgivende for ens videre karriere.Selv teaterfolk tar avisanmelderenes meninger som fasit, ja til og med kolleger som er med i den aktuelle produksjon gjør det!Og publikum stakkar, har ikke annet å forholde seg til ,og velger kanskje bort opplevelser som de ville hatt glede av.
Slik har avisene fremdeles stor makt i hva som blir stående som et vellykket, eller mindre vellykket arbeid.

HVA ANMELDELSENE KUNNE HA VÆRT

Når jeg nå med hånden på hjertet sier at jeg ikke i åndeløs spenning lenger venter på at avisen skal dumpe ned på dørmatten min dagen derpå,kommer det av erfaring på flere plan;
at jeg er blitt sikrere på meg selv i den forstand at jeg tør stå for de valgene jeg har gjort, og jeg er heller solidarisk med det arbeidet jeg har gjennomført med mine kolleger,enn den tvil anmelderen eventuelt skulle gi meg.

Jeg kan forstå,og mener det ville vært av kulturhistorisk betydning,hvis pressen ville satset på
fagmessig bakgrunn i synet på et kunstverk(les her teaterforestillingen), det ville vært å ta både oss fagfolk og publikum alvorlig, selv om det heller aldri kan bli noe annet enn holdning og synsing.

ANMELDELSE SOM MARKERING AV EGET BEHOV

Slik det er nå, sender pressen mer eller mindre interesserte og kompetente journalister til å rapportere fra f.eks den og den teaterforestillingen.
Det er vel og bra for oss å få oppmerksomheten for at vi finnes og for publikum å bli orientert,
men det blir meningsløst når disse journalistene hever seg opp til å bli elitesynsere,og forsøker å gjøre egenkarriere gjennom å ordlegge seg i ondskapsfulle og utspekulerte termer gjerne, slik mye av pøbelholdningene i den ikke- kultiverte pressen er for tiden. Det de egentlig røper, er uvitenhet og inkompetanse både ovenfor oss og kunstarten, og derfor også ovenfor sine lesere og vårt felles publikum.

Enkelte anmeldere virker som om de har en egen regissør i magen. Forbausende ofte leser jeg altså mer om hva de ville ha sett,enn hva de ser. Det er ganske fornærmende egentlig at de ikke forstår at vi allerede har vært igjennom en del valgmuligheter før vi har kommet fram til det resultatet vi viser dem.
En annen regissør hadde sikkert gjort det annerledes, det hadde kanskje en annen anmelder gjort og,men hva de ser er altså det foreliggende resultatet de skal rapportere hjem om.Ikke noe annet

Som sagt ,hvis de da ikke kan gi meg noe annet enn synsing, så har jeg bestemt meg for ikke å lese dem (i alle fall ikke med iver) lenger. Hva tanta mi synes ,kan for så vidt da være like interessant
.
ØNSKE OM ET KULTIVERT SAMARBEID

Det eneste som da skal tilføyes til disse betrakninger er en appell til anmelderne om å utvise vanlig respekt for andre menneskers metier når det kommer til det offentlige rom,og er bevisste på at vi arbeider i en kultursammenheng, hver for oss og sammen .

Terningkast 6

2008-03-30T06:30:00.000-07:00

Vel fordøyd påskeferie etter avfyrt premiere i Osebergkulturhus(som egentlig er mest hotell) i Tønsberg,og to påfølgende forestillinger, har altså Kjærlighetens komedie nå etter påske kommet tilbake til Skien hvor det i skrivende stund spilles.
Og hvis terningkast skal være det som setter standard ble vi belønnet med en sekser fra lokalavisene og meget bra omtale ellers,også fra Oslopressen,og skuespillerne melder om veldig varm tilbakemeding fra publikum også. Morsomt så klart ,siden dette stoffet som sagt ikke er noen opplagt publikumsvinner.
Men Henrik Ibsen kan smile i det himmelske skjegget fordi han trakk det lengste strået,og ser ut til å ha et tak på publikum uansett, og mine medarbeidere og jeg kan vel si oss glade for tiden,og skryte av at vi er noen av de ytterst få skuespillere i dette landet som har arbeidet med dette sjeldent spilte stykke av Henrik.
Synd vi ikke har fått noen henvendelse fra ibsenfesivalen,ikke minst av den grunn,men tror ikke de har meldt sin ankomst engang.

personlig blir det et lite opphold for meg nå. Jeg administrerer noen forberedene prøver for min neste produksjon Sound of Music, med alt hva det også innebærer av møter etc.
En produksjon med planlagt premiere i Bergen i februar er utsatt et helt år, hvilket betyr at jeg må rokkere på endel annet også, og snarlig komme opp med hva jeg gjør neste sesong. Blant annet er det ikke utenkelig at jeg skal forsøke meg igjen som skuespiller.

6dager til premiere

2008-03-02T12:39:00.000-08:00

på vei til Tønsberg og nesten premiereklare med et stykke av ibsen som uansett om vi har fått det til eller ikke ,sikkert blir verdt å se, siden jeg ikke tror det får så mange framførelser etter dette. Det er ganske dated,og det finnes viktigere ting å spille,men vi har hatt en morsom tid i å finne fram i dette stoffet,skuespillerne og jeg, og vi er selvfølgelig spent foran møtet med publikum nå denne uka. Vi har prøvet stykke inn i teaterhuset i Skien og flytter nå inn i widescreen på oseberg hotell og kulturhus ,hvilket i seg selv også er en ekstra utfordring.
sceenografien er et tre, og rollene er blitt mer fugler enn Ibsen kanskje hadde ment, selv om han la føringen da han kalte figurene frøken skjære og Svanhild og falk osv.(idag leste jeg forøvrig at han kalte sin hustru Suzanna for ørnen)Og jammen har de fugletrekk i dette nesten naivistiske stykket om hvordan mennesket strever med å takle kjørlighetens vesen.i og for seg viktig nok i vår forflatende tid å tørre spille et stykke med store ord og poesi ,hvor ekteskapet står opp mot mennesker som tørr og vil leve enlig, hvor regjering og kirke o stat velger å favorisere enkelte samlivsformer fram for andre,hvor selv ordet kjærlighet har en noe for odiøs klang til at vi tør ta det i munnen. Det er dette kaklet dette stykket beskriver. Og ved å påstå at det hele handler om en fugleverden og en fugletermologi,så kan ingen påstå at vi ikke snakker sant og aktuelt.
premiere lørdag

Kjærlighetens Komedie

2008-01-27T00:02:00.000-08:00

For vel et år siden fikk jeg en forespørsel fra teater Ibsens daværende teatersjef om jeg kunne tenke meg å sette opp Henrik Ibsens eneste komedie som musikkspill,sammen maed teaterets huskomponist Guttorm Guttormsen.Komedien som er et av Ibsens ungdomsstykker er sjelden spilt (nationaltheatret gjorde det i 70 åra og før det igjen en gang i femtiåra,og Radioteateret gjorde en versjon av det for noe år siden) Det er i første omgang ikke det mest tilgjengelige språkmessig i alle fall,og det er selvfølgelig hemmet av at dette også er skrevet som et av hans lesestykker, det ble til og med utgittsom følgjetong i ukemagasinet Illustrert dengangen i forrige hundreår. At stykket raljerer med det urnorske og er innlegg i debatten omkring unionsoppløsning, fremdeles med dansk språktilknytning, gjør det ikke akkurat mer iøyenfallende som en oppsetting av i dag.

Går man derimot til kjernen av stykker oppdager man en søt liten luftig inntrige som utspiller seg en vårnatt i en hage,og i underteksten og noen ganger i direkte dialog også, så klores, sparkes og ironiseres det over borgelig moralitet, fornuft og kristendom og tradisjon-
Det handler om den evige kjærligheten her oppstablet med evigvarende forlovelse, giftergale unge,fornuftsekteskap og hensovnet lidenskap,kontra stykkets unge opprørere, Svanhild og Falk.
Stykket med sin no happy ending gjorde voldsomt oppstandelse med sitt moderne moralsyn den gangen, og selv om det neppe slår til i dag, er det visstnok noe som aldri forandrer seg i alle dager, virker det som. Og som derfor gjør at jeg har sagt ja,og nå er i gang med å sette det opp i skien med teatrets faste ensemble, støttet opp av Olve Løseth i den store hovedrollen, Skiens etablerte musikalartist jannicka Abrahamsen som Svanhild.og Knut Walle som presten Stråman.
Og premiere i Tønsberg 8.mars(!)

En kuriositet er at dette stykket på en måte kan leses som prolog til mye av det Ibsen senere utdypet til tragedier og skuespill, mange av temaene kommer han tilbake til i Brand, dukkehjem, heddda gabler og så videre. Men her altså i komedieform,og med musikk,som også var Ibsens ide.

Chicagotimes

2008-01-26T02:13:00.000-08:00

Premieren på Chicago er overstått, og det gikk veldig bra.Tror både teatret og ensemblet føler seg godt fornøyd med resultatet,og pressen har vært storartet og publikum strømmer til.Selv under den internasjonale filmfestivalen med 50 000solgte billetter var det omtrent fullt i teatret hver kveld,og teatret regner med å slå sin egen billettrekord fra CABARET i fjor.

Ikke opplagt men fortjent synes jeg vi må si, det har vært jobbet så hardt og displinert og så trofast med stoffet fra alle de medvirkendes side,ikke minst danserne som her medvirker også i flere roller.Dansernes ambisjonsnivå har vært personlig høyt også,fordi denne musicalen ligger en musicaldansers hjerte nær.Jeg skrev i en tidligere blogg om audition,og selv om man både lener seg mot erfaring,og man forsøker å være veldig skjerpet når man skal sette sammen et ensemble, vet man aldri riktig hvordan det fungerer,før vi er igang med arbeidet. Jeg kan bare si at denne gangen har det vært fullstendig klaff,og ikke bare er det et homogent ensemble vi fant,men et ensemble hvor respekt for hverandre og vennskap oppsto fra første dag,og som vil bidra til at de fleste tror jeg vil se tilbake på denne tiden med glede.

La meg også takke teatret v teatersjefen Nils johnson fordi han har turt å satse så stort på musikkteater, og latt det kreative teamet bak Cabaret i fjor og Chicago i år, fått et så stort spillerom ,og at verkstedene har strukket seg og etterkommet de fleste av våre sptakulære ønsker.Vi føler at vii har hatt full tillit,og håper og tror vi har vist oss denne tilliten verdig.

Takk til alle for et hardt,men vellykket arbeid, gled dere med de forestillingene som skal komme, og god fornøyelse til publikum.

Jeg håper at teatrets nye sjef Inger Reppen ganske sikkert vil følge opp den musikkteatertradisjonen vi har lagt grunnlaget for, i videre arbeid, om ikke kanskje bare fra amerikansk musicaltradisjon, og også kanskje utvidet med lokale musikalske krefter.lykke til!

Snart premiere

2007-12-24T01:15:00.000-08:00

Akkurat nå er det en velfortjent juleferie for alle oss i Chicago, Tromsø. Litt for lang, sett fra en regissørs synspunkt; å være borte fra en produksjon hele fem dager i strekk er skummelt når første prøveforestilling er i begynnelsen av januar.Nyttårshelgen er jo også tre dager.

Men vi er i rute. Hvordan går det spør folk, og det er alltid like vanskelig å svare på. Joda, det går etter planen, vi har byttet ut Karin Lunden som mary Sunshine, hun måtte kaste inn håndkleet grunnet sykdom, men vi har fått en bra erstatning i Solveig Lyngaas som ikke er så kjent her hjemme, men har gjort store roller i Tyskland. Influensaen har nådd oss også og gått litt på rundgang, selv lever jeg litt inne i en klokke fordi jeg reagerer på mørketiden som gjør meg trøtt hele tiden, bortsett fra på nettene hvor jeg trenger å sove.

Dette er en stor oppsetning for teatret, men basert på erfaring fra fjorårets Cabaret, er verkstaeden mer forberedt, og selv om det aldri blir nok tid, ligger vi vel altså i rute. Det jobbers bra i alle ledd, og store deler av jobben er humørfylt og morsom.
Det er jo å håpe at dette skal synes på premieren og alle etterfølgende forestillinger også, for den saks skyld. Vi har jobbet Chicao fram til at den likner en forestilling nå før jul, og det er dette vi nå skal fokusere og fremkalle de ca ti prøvedagene igjen.Forhåndssalget sies å gå strykende

Dette skrives julaften formiddag, og jeg håper at alle medarbeiderne mine har en god og avslappet jul , hvor de samler krefter til siste periode fram til grand premiere 10.januar

Chicago -Tromsø

2007-11-11T03:47:00.000-08:00

Da er vi gang. Første prøveuke i en svært kort og intens prøveperiode er gjennomført.Teatrets egne krefter representet med Kristian Fr Figenschow og Ida Holten Worsøe i de sentrale rollene msom Roxy og advokaten Billy Flynn møter Henriette Myhre (her i sin første store hovedrolle endelig) som Velma sammen med Ellen Nikolaysen somMama og Erik Andre Hvidsten som Amos Hart (mr Cellofan)skal fronte hverandre , og jeg er veldig happy med ensemblet. Det samme kan sies om danserne/ensemblet (dette er jo nesten fremfor noen dansernes musical) her er Antonio fra London, Maria fra Tromsø, Daniel fra København, Robert som egentlig er polsk men fra Sverige hvor også Lisa og Filip kommer fra, Lavrans fra Verdal n og Marianne fra Oslo og Cathrine (som gjør understudy Roxy) og vår fine dansere fra i fjor Tine og Johanna.
TomasGlans koreograferer, Morten er igjen musikalsk ansvarlig, Gjermund gjør scenografien, og bare Anette på kostymer er ny av det kreative teamet fra i fjor.

Det er morsomt å se hvordan presse og publikum og heleteatret også,for den saks skyld står på tærne og gleder seg til denne oppfølgeren fra Cabaret i fjor. Det inspirerer virkelig til å legge listen enda høyere.CHICAGO er da også den rette musical å gjøre dette med. en krimhistorie med rot i virkeligheten, en sann svir av komedie, dans, krim, sang, drama og ironi.

Sound of Music II

2007-08-31T15:03:00.000-07:00

Som jeg nevner mange ganger for de som har lest hjemmesidene mine,synes jeg at det aldri er morsomt å gjøre et teaterstykke to ganger.På en måte har jeg da laget min versjon av det, og det er vanskelig å ikke falle i "gamle synder" og det blir ofte lite tilfredsstillende for både meg og ikke minst skuespillerne jeg skal ha med meg i versjon to.

Jeg har likevel sagt ja til å gjøre Sound of Music som jeg gjorde med Carola og Tommy Kørberg i Stockholm ,og som var en enorm presse og publikumssuksess for tretten år siden. En del av grunnen er at produsentens tilbud er å gjøre den på en liten scene som Edderkoppen, og også jeg mener det vil være interessant å tenke hele musikalen i mindre scenisk format,hvor kanskje musikken og historien skal kunne komme nærmere publikum på en måte.
For denne historien tåler alle slags parodier og likevel overlever den, det er en historie om sanne verdier som å tørre å trosse vansklighetene i livet og å stå for det du tror på. Det er dessuten et sant dokument om en ung novise som kom til en enkemann,sjøkaptinen von Trapp og hans syv barn, og fant en mening med livet både for seg selv,ham og barna med en bakgrunn av nazismens gryende oppvåkning i Østerike før 2.verdenskrig.
Den har en ikke for påtagelig skikkelig moral som jeg tror publikum anekterer,og derfor er denne musicalen så kjær hos et stort publikum(stor suksess i London akkurat nå)
Det er en bra kontrast til mye av det som skrives i dag og det er bra fortelling som hele familien kan se. Jeg tror den tåler tidens tann ennå, ikke minst med alle sine flotte sangnummer, og standaren ble i sin tid satt med en fabelaktig Julie Andrews i rollen som Maria.

Og neste høst er det altså oss, Maria Arredondo følger i Sissel Kyrkjebøes og Carolas fotspor og er helt moden debutant som vi gir full tillitt i rollen som Maria og opp mot henne i vår versjon står en trygg skuespiller Bjørn Skagestad som von Trapp.
Dette skrevet allerede nå,siden VG og flere aviser har fått tak i nyheten. Det er vel et år til premieren, så først blir det nå Chicago og Ibsen,mens tanken om en ny versjon av Sound of Music, en Sound of Music II så å si, skal få lov å modnes. Jeg kommer nok tilbake til det

Etter auditionen

2007-06-04T12:26:00.000-07:00

Litt matt (hva må ikke da de nesten hundre være som meldte seg på for å prøve som Velma eller ensemble til Chicago)nå dagen etter audition.
Det tar på å skulle være årvåken og absolutt tilstede når artister sårbart stiller opp for deg og gir til beste det de kan. De har gått skoler og tatt utdannelse over år, og har knappe fem minutter til å bevise , for ikke å si overbevise. Og det er tøft å skulle være en av nesten hundre, når vi egentlig bare skal ha fire.
Forsåvidt er det audition til alle musicals nå, og også til andre teaterproduksjoner,og sånn sett så er det heldigvis stadig nye muligheter, og det blir en slags rutine i å stille til audition, man kan velge å gjøre det med stolthet. Og hvis vi som skal ta avgjørelsene på den andre siden av bordet nettopp er lydhøre og eksakte i hva det er vi vi vil se og behandler søkerne med respekt, blir seansen profesjonell og ikke ydmykende for den enkelte søker.Etter noen år ser vi jo også nå at de fleste har funnet en egen stil og en profesjonell stolt fremgangsmåte under utagningen, etterhvert som de skal fremføre dans, sang og tale.
Det kjennes riktig å gi spesielt helt unge søkere, men også søkere vi møter med mellomrom noen råd med på veien,eller til og med en korrigering eller et syn på hva den enkelte har for styrke og hva den enkelte bør jobbe med.Slik blir det litt mer mening bak et avslag, føler jeg.
Det blir alltid alt for liten tid til å bli kjent med den enkelte , men vi prøver å jobbe med kandidater som kan være aktuelle for oss ,litt ekstra -både spillemessig, ved piano og koreografisk,og på den måten utdype vårt kjennskap til den enkeltes personlighet.

Og, som nevnt i forrige blogg, er det skikkelig gjort av Hålogaland teater å lage en audition for en hovedrolle, nettopp for å kartlegge hva som finnes der ute. Førti meldt seg, ut fra ulike grunnlag, og vi måtte fort gjøre klart for kandidatene at vi anså bare fem som mulige Velmaer. Men noen ble rådet til å søke ensmble i stedet, og enkelte valgte å følge den oppfordringen.

80 stykker søkte for ensemble, og her var kvaliteten høy,spsielt i dans, selvfølgelig, og bare på kvinnesiden omtrent. Fire gutter hadde meldt seg, to fikk jobb. Vi trenger to til.
Noe bemerkelsesverdig er det at dansere som ønsker å medvirke i musicals,ikke tar sangtimer eller leser med skuespillere, og vi råder de fleste til å gjøre det, så sant de ikke ønsker å være eksklusivt dansere med dans som uttrykk. Men da er de altså ikke interessante for oss i denne sammenheng.
Vi fant de etterhvert syv som vi skal ha, og vi hadde nok en fire-fem til som godt kunne fått tilbud,men desverre til slutt må man sette sammen etter stemmer og typer,ubarmhjertig og sikkert subjektivt nok.

Vi fant vår Velma, vi fant alle kvinnene,to menn (og vi mangler to menn.) De fleste av disse får først beskjed i morgen, og vi offentligjør ingen navn på en stund ennå, men jeg er meget fornøyd og vi har helt sikkert både et spennende og uventet ensemble.

Ikke rart man er litt sliten. etter en sånn tredagers.

6 måneder etter

2007-05-09T00:41:00.000-07:00

Det ble for travelt og lite tid til blogg.I vinter.
Men tilbake igjen nå, og kan rapportere om en vellykket tid i Tromsø og en forestilling jeg er stolt over å ha vært med å lage, både publikum og presse var overstadig og teateret fikk en stor suksess . Mer om Cabaret kan leses på hjemmesiden, riktig noen fine bilder av Ola Røe finnes også.

Vi skriver mai, og det er sånn at akkurat nå er jeg midt oppe i forberedelsene til en ny musikal i Tromsø.Auditions avholdes første helg i juni her i Oslo.
Det er veldig gøy å skulle være med å legge grunnlaget for musikkteater på Hålogaland teater, spesielt etter at det var så vellykket i fjor,og med det faktum at teatret fikk nye publikumsgrupper. Teamet bak årets produksjon er de samme. Jeg har med meg Tomas Glans og Morten Michelsen. Vi jobbet så bra sammen sist,og ser ingen grunn til å endre sammensetningen.
Jeg håper for teatret at dette blir en årvis tradisjon(jaggu trenger ikke tromsøfolk litt musikk i mørket!) og jeg håper at kanskje allerede ved neste års valg at man kan lage noe i samarbeid med lokale krefter, tenker på kor og musikere spesielt, gjerne noe for hele familien.Eller gjerne også andre sjangervalg enn amerikanske musicals

I år er valget, etter en del vurderinger av seks-syv alternativer, falt på musicalen Chicago!
Riktignok av samme opphavsmenn som bak Cabaret, men med handlingen fra helt annet miljø,
tredvetallets Amerika...kanskje ikke helt ulikt vår egen tyvehundre-og-sju verden?
Crime do pay. Og våre idealer er gjerne de spektakulære som har kommet i stjerneposisjoner gjennom å gå over lik på ytterkant eller over grensen av kriminalitet.Kommer sikkert tilbake til det i fremtidige blogger!

Musikalen krever topp danse- og sangprestasjoner, og spesielt på dette punktet prøver vi å forbedre oss fra i fjor,hvor kanskje det sangelige var forestillingens svakeste punkt.
Juniauditionen imøteses med spenning,også fordi vi allerede har inntrykk av at denne musicalen er dansernes favoritt.Vi håper på stort fremmøte og har annonsert også i utlandet.
Vi håper selvfølgelig å finne norske utøvere, spesielt i rollen som Velma som vi også avholder audition på med påmelding, men også med inviterte. Sånn får vi kartlagt hvilke talenter som finnes der ute. Synes dette er meget skikkelig og flott gjort av HT.
Retsen av rollelisten foreligger ikke riktig ennå,men det er vel selvskrevet at teatrets unge leading lady som gjorde en god Sally Bowles i fjor,Ida Worsøe, skal spille en av de to kvinnelige hovedrollene.

Halvveis til premiere

2006-12-14T12:03:00.000-08:00

Cabaret 07 tar form i Tromsø og vi er fire uker uti prøvetiden og fire uker før premiere på Hålogaland teater, beror på hvordan man ønsker å se det.
Jeg ser det gjerne begge retninger!.Vi har hatt fire veldig arbeidsomme og (tror jeg de fleste vil være enige med meg i) morsomme uker i arbeidet med denne musicalen. Hele huset legger bredsiden til og trekker i samme retning, hvilket vil si å vise hva ensemblet og huset, med alle sine verksteder og selve scenene med sitt moderne maskineri, kan oppvise.
I tillegg er ensemblet supplert med ti dansere fra hele Norden og etterhvert syv musikere, de fleste stedlige.Jeg setter det hele i scene, Tomas Glans koreograferer , Gjermund Andresen gjør scenografi og kostymer. Morten Michelsen er musikalsk ansvarlig. Det er første gang jeg jobber med denne kostellasjonen mennesker og synes spesielt det har vært viktig å velge yngre mennesker.
Til grunnlag for vår kommende forestilling ligger en stor tekstlig bearbeidelse av originalmanuskriptet, blant annet ved å gå tilbake til forfatteren Christopher Isherwoods halvt selvbiografiske romaner "Goodbye to Berlin" " Mr Norris changes trains" og "Sally Bowles", hvor tiden mellom de to verdenskrigene blir tydligere fokusert.Den unge forfatteren Cliff Bradshaw ankommer Europas midte; Berlin, i hensikt å skrive en roman, men han er også ganske bestemt på å forske ut sine seksuelle sider. Ganske fort befinner han seg i et dekadent og tolerert frigjort miljø, liggende som en fristende oase i et senter av storpolitiske vinder utenfor: Tyskland som har tapt første verdenskrig og motvillig undertegnet Versaillestraktaten , inflasjonen som er så stor at folk fyrer i ovnen med verdiløse pengesedler, kommunistene og nasjonalistene som kjemper om politisk makt, det holdes valg hver fjortende dag, for å finne fram til et flertall. Keiserdømmet er for lengst avsatt og en delvis senil Hindenburg utser en ung Adolf Hitler til ny rikskansler i januar 1933. Vi følger vår engelske forfatterspire gjennom Berlin i tre ukers tid og møter, gjennom ham, cabaretsangerinnen Sally Bowles, pensjonatvertinnen fraulein Schneider, den losjernede frukthandleren, jøden herr Schulz, den arbeidsløse jodlersangersken fraulein Kost og kureren herr Ernst Ludwig blant andre i et ellers så fargerikt miljø. Hver for seg er alle dissse mennesken brokker i et bilde som forteller om det lille mennesket og storpolitikk, aktuell til alle tider, både som historisk forståelse ,men forhåpentlig også i innsyn til vår egen tid. Vevet sammen i et fyrverkeri av dans, musikk,opptrinn og sang, som kanskje ikkekunne vært fortalt på en annen måte enn netttopp i en storslagen musikal.
Sånn sett er Cabaret en forestilling som har alt. Underholdning, storslagne danser, fantastisk musikk. Sangnumre som allerede er klassikere,og en sterk dokumentarhistorie fra vår egen nære fortid, presentert av aftenens konferansier, toastmasteren fra Helvete.

Det er denne store oppgaven vi nå er i ferd med å løse forhåpentligvis til glede for et stort publikum her i nord.
Jeg skal fra i dag; 1 Desember, forsøke med jevne mellomrom å beskrive arbeidet frem mot - og på selve premieren, samt oppsummere hvilke følelser man sitter med etter premieren ,som altså er 11.januar 2007.

Wilkommen, bienvenue....